Jeg er av de som hilser de nye verdiparagrafene i Krf velkommen som en god erstatning for bekjennelsesplikten, og jeg har gratulert Dagfinn Høybråten med vedtaket. En bekjennelsesplikt har ikke samme funksjon som før, i vår tid er bekjennelsen av kristen tro ganske utvannet. Bak kristennavnet kan det faktisk skjule seg mange meninger som er lite forenlig med partiets verdier.

Jeg synes sentralstyrets forslag til endrede paragrafer er gode og tydelige. Når kandidater til tillitsverv må slutte seg til dette, vil resultatet bli større tydelighet og ikke mindre, slik jeg oppfatter det. Jeg siterer:
§1 KrFs formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. KrFs verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.  §2 Alle tillitsvalgte og folkevalgte for KrF er forpliktet på og skal arbeide for partiets kristne verdigrunnlag slik det er definert i §1.

Jeg tror at mange som ikke kaller seg personlig kristne, men som likevel står for kristen tro og verdier, vil stemme på et parti med et slikt verdigrunnlag, og også stille til tillitsverv. Jeg tror også at mange, både muslimer og folk fra andre religioner, kan tenke seg å stemme KrF på grunn av partiets verdisyn. Det er likevel ganske utenkelig at disse kan slutte seg til og arbeide for det kristne verdigrunnlaget i en slik grad at de kan ha tillitsverv.

Jeg oppfordrer partiledelsen i KrF å stå tydelig og offensivt fram å presisere at denne forandringen faktisk er en klargjøring av både av begreper og verdigrunnlag. Dette handler ikke om, så vidt jeg kan se, å slippe inn folk uten et kristent verdigrunnlag i partiledelsen eller i tillitsverv. Men vi merker på uttalelsene i media at forsiktigheten lett tar overhånd og det hele blir litt nølende presentert. Det hadde vært befriende med tydelig tale. De tillitsvalgte må rett og slett stå for §1 og §2!

Norge trenger det kristne verdipartiet KrF. Friskhet og tydelighet kan bringe partiet tilbake på høyden!

Del denne

Ill. foto: Leif Juster

Mange husker skuespilleren Leif Juster. Ett av hans mesterverk er den legendariske  framføringen av “mot normalt” I dag ser vi at den postmoderne, humanistiske “religionen” i Europa, har avskaffet de fleste absolutter. Mennesket settes i sentrum, alt blir subjektivt, sannhet som begrep forsvinner. Det blir vanskelig å holde orden på hva som er normalt eller “mot normalt”.

Den katolske kirke rystes i disse dager av anklager om pedofile og homofile overgrep i stor stil. Noen så “Viggo på lørdag” hvor pater Kjell Arild Pollestad forsvarte seg frisk mot anklagen om voldtektsforsøk på en navngitt katolsk prest. Jeg har selvfølgelig verken ønske om eller mulighet til å bedømme denne aktuelle saken. Pollestad selv  gjorde det eneste han kunne gjøre, nemlig å møte fram i studio og forsvare seg. Generelt er det tragisk å se hvordan unormale ting har fått utvikle seg innen presteskapet og klosterlivet i Den Katolske Kirke, men vi må tross alt ikke glemme at de aller fleste overgrep skjer faktisk innen hjem og familie. Uansett, hver eneste overgrep er ett for mye, ikke minst når det rammer barn!

Seksuelle overgrep er både “mot normalt” og tragisk, og det må forventes en høy standard innen den kristne kirke. I kirker og menigheter må vi behandle dette både preventivt, sjelesørgerisk, og i forhold til lov og rett. Taushetsplikten er hellig, men skal ikke beskytte lovløshet eller overgriperen framfor offeret. Slike saker har mange sider, og prester, pastorer og ledere behøver skolering i å håndtere slike situasjoner.

Media har en viktig oppgave, både som samfunnsaktør, og som en normgivende kraft og forsvarer av rettferdighet. Men det går for langt når medias rolle blir å være en moderne gapestokk. Nyheter blir viktigere enn rettferdighet, og det kan undergrave rettssikkerheten. Det blir lett dobbeltmoral. Folk som får uriktige beskyldninger mot seg får sine liv ødelagt, og media gjør lite for å rette på det der hvor det faktisk tok feil.

Pater Pollestad hadde et viktig poeng når han hevdet at det ikke er noe unormalt i å gi en av samme kjønn en vennskaplig klem, eller å dele et dobbeltrom på hotell. Vi lever i en tid da svært mye unormalt har blitt “normalt”, men det er også mye normalt som kan bli “unormalt”. Å bo sammen med en venn eller kollega av samme kjønn på en reise, er helt normalt selv om det kan finnes unntak hvor dette ble unormalt. Naturlige kjærlighetsuttrykk innen vennskap og familie må ikke mistenkeliggjøres. Resultatet blir et kaldt og følelsesløst samfunn.

Vi behøver et samfunn uten fordømmende holdninger, men med klare normer og begreper om hva som er normalt. Vi mennesker er forskjellige og har forskjellig kulturell bakgrunn og uttrykksmåter. Men det er og blir noe som er normalt og noe som er “mot normalt”.

Del denne