Det har blitt sagt igjen og igjen de siste dagene, både av vår statsminister og mange andre: Norge blir ikke det samme igjen etter terroraksjonene 22. juli. Jeg tror det er rett. Vi går inn i en avgjørende viktig fase i vår historie.

Først tenkte alle at det var ekstreme muslimer som sto bak og truet vårt demokrati og vår ytringsfrihet. I stedet var det en etnisk nordmann som gikk til angrep på det demokratiske og flerkulturelle samfunnet. Et sjokk! Resultatet av terroren ble det motsatte av det drapsmannen ville, nemlig å stanse utviklingen av et fritt og åpent samfunn. I stedet merker vi en ny opplevelse av å være ett folk på tvers av etniske, kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer. Det gir håp for framtiden.

Vi vet vi at framtidens utfordringer står i kø. Jeg reagerer sterkt på at det er personer i det kristenpolitiske miljø som mener dette skjedde fordi Gud ikke lenger holder sin hånd over landet på grunn av avkristningen. En gammeltestamentlig domsteologi. Ulykker og katastrofer kan ikke uten videre måles verken i forhold til ugudeligheten i landet eller de kristnes bønneinnsats. Under de verste regimer har Guds sak gått fram. De mest kristne samfunn har blitt rammet av jordskjelv eller krig. I en verden hvor både kjærlighet og djevelskap finnes, er det mye vi ikke kan forklare, både på det personlige og nasjonale plan. Det vi vet er at Gud lot sin vrede ramme sin Sønn, Jesus Kristus, og at han etterjager personer og nasjoner med sin uendelige kjærlighet.

Terrorangrepene freder selvfølgelig ikke verken Arbeiderpartiet, regjeringen eller andre fra framtidig politisk debatt. Men i sorgen samler man seg om det man har felles. Høstens valgkamp vil være preget av dette og mane til disiplin. Vi vil at kjærligheten skal seire over hatet, og vi ønsker et åpent demokratisk samfunn! Men bak alle gode ord om kjærlighet og toleranse, ser vi store og viktige forskjeller i tenkning om framtidens flerkuturelle samfunn.

Vi har hørt taler om mer åpenhet og mer demokrati. Hvordan kan et slikt samfunn bygges, samtidig som politiet må forterkes for å forsvare både våre folkevalgte og beskytte folket fra ekstreme elemeter?
Vi har sett hvordan folk har søkt til kirken i denne fasen. Det ligger fortsatt en tro på Jesus Kristus og Hans kirke i fokesjelen. Hvordan tar vi vare på den og hvordan kan vi være tydeligere på vår grunnvoll og våre røtter i framtidens mulitireligiøse samfunn?

Hva nå, Norge? Spørsmålene står i kø, og de vil få sine svar, forhåpentligvis til det beste for land og folk. Her har vi som menigheter et stor ansvar for å delta og vise vei, i bønn og samfunnsansvar.Jeg tror at Jesu Kristi Kirke er lys og salt i nasjonen, og jeg vil sterkt oppmuntre til mer bønn for landet og landets ledere. Det tror jeg på av hele mitt hjerte.

Del denne

I Norge har vi en god ordning som gir hver skattebetaler retten til 12000 i fradrag på selvangivelsen for gaver til frivillige organisasjoner og menigheter. Dette er ikke minst et resultat av Kristelig Folkepartis utrettelige innsats for frivillighets-Norge.
Nå melder avisene at regjeringen velger å frata frittstående menigheter ordningen med skattefradrag for gaver i neste års statsbudsjett. Dagfinn Høybråten er på banen og sier: “Det viser manglende respekt for religionsfriheten når menigheter som ikke organiserer seg slik det passer regjeringen skvises ut av fradragsordningen.”

Hvis dette medfører riktighet, er det nok et eksempel på regjeringens arroganse i forhold til kristne forsamlinger og trosfrihet.

Etter min mening skulle dette være en ganske enkel sak. Alle menigheter som er registrerte  som trossamfunn, eller er ordnet som en forening/ stiftelse osv., bør ha samme vilkår, enten de tilhører et nasjonalt kirkesamfunn eller er frittstående.

Jeg håper at media tar kraftig tak i dette, og at regjeringen får merke de neste dagene at vi lever i et samfunn hvor toleranse og like rettigheter ikke bare skal gjelde de som passer inn i regjeringens form.

Del denne

De siste ukene har interessen vært enorm for fossilen Ida. Et gjennombrudd for Charles Darwins evolusjonsteori, blir det hevdet. Forskeren Jørn Hurum er også en dyktig mediamann, som har klart å fange hele verdens interesse med denne lille “apejenta” som visstnok skal være 47 millioner år gammel. Endelig har man i hvert fall nesten funnet “the missing link”.

Kunnskapsminister Tora Aasland har sørget for at hele regjeringen har fått sine små “kosebamser” eller kopier av Ida. Og ved avdukingen på Tøyen Hovedgård i forrige uke ble det forsikret om at verdens interesse er mye større for Ida enn fenomenet Alexander Rybak.
At det finnes viteskapsmenn som betviler Idas betydning er det ingen som vil høre på akkurat nå. Lille Norge har nemlig levert en verdenssensajon! Og Ida har allerede vært på reise både til USA og England.

Jeg er ikke imot vitenskapen. Det ville vært dumhet.  Jeg tror heller ikke Bibelens skaperberetning må tas bokstavelig i det som går på antall dager og år, men det er en annen diskusjon. Det er egentlig ikke noen motsetning mellom Bibel og vitenskap.
Poenget er at det finnes en skaper som står bak det hele. Dette ble dessverre tydelig avvist av Jørn Hurum. La kreasjonistene og teologene diskutere det, var hans svar på TV.

Hvor viktig er Ida? At funnet av Ida er interessant og spennende og av vitenskapelig betydning er det ingen grunn til å tvile på, men man sitter likevel med en stekt følelse av at at dette overdrives betraktelig. At det har vært en utvikling i skapelsen og skaperverket er også naturlig. Alt levende og gudskapt utvikles og vokser. Men jeg sjokkeres over den darvinistiske vitenskapens skråsikkerhet. Og i Ida finner de tydeligvis noe av det de leter etter, men ennå mangler det nok mengder av “mellomledd” for å gi grunnlag for teorien om at menneskene stammer fra apene.

Vitenskapen har oppnådd mye, og det bør ha vår respekt. Men det er trist når vitenskapen avviser Gud som skaper, og opphøyer seg selv til gud. 
Bibelen lærer at mennesket er skapt av Gud, i hans bilde. Mennesket er en enstående skapning. Det gir oss menneskeverd og uendelig betydning. Forskning og vitenskap er en del av det gudgitte potensial.
Det gjør oss både stolte og ydmyke i forhold til det vi kan forstå og utforske, men også ydmyke i forhold til det vi ikke kan forstå. Men fasiten går aldri opp hvis man glemmer Gud!

Del denne