Pastor Paul Scanlons bok “Kryss over (”Crossing over”) har blitt lest av mange med stor  interesse. Boken omhandler ikke en eller annen berømt megakirke i USA, eller en voksende “supermenighet” i Korea, men en menighet i en by i Bradford, England. Dette kan vi identifisere oss med.

“Kryss over” har blitt et begrep for forandring. Fra fortid til framtid, fra tradisjon til nytenkning, fra innadvendthet til utadvendthet, fra isolasjon til fruktbarhet, fra stagnasjon til vekst, og fra generasjon til generasjon . Med andre ord; akkurat det vi trenger her “hjemme på berget”! Selv sier Scaclon i sitt forord til boken: “Det finnes mange menigheter som har hatt en fantastisk fortid, men som ikke har noen framtid uten at det skjer en radikal forvandling.” Dessverre tror jeg han har fullstendig rett.

Historien om menigheten i Bradford er spennende. Selv om denne menigheten hadde sine særegenheter i synet på apostler og embeder, kan den på mange måter godt sammenlignes med en norsk frikirkemenighet, eller for den saks skyld et luthersk bedehus, med mange gode og oppriktige troende som ber om vekkelse og venter på at noe skal skje. Det var bare ett stort problem: Ingen vekst!
Slik var situasjonen på slutten av 90- tallet. Ti år senere er menigheten 10-doblet! Jeg tenker at her må det være noe vi kan lære!

Jeg har vært pastor i over 30 år. Jeg har sett framgang og tilbakegang, vekst og stagnasjon, medgang og motgang. Jeg er takknemlig for å ha vært pastor i en levende menighet som har levd i stadig forandring. Det kostet en pris å gå gjennom vår store “Kryss over- prosess” på slutten av 80-tallet og bli til Karisma Senter/Karismakirken.  Likevel ser jeg at alt for mye krefter har gått med til å vedlikeholde virksomhet, “blankpusse gamle troende” og holde liv i våre “karismatiske ritualer”. Det er et tankekors at den karismatiske menighetskulturen har blitt alt for selvopptatt og innadvendt, og mange er mye mer på jakt etter nye åndelige opplevelser enn etter menneskers frelse,

Bradfordmenigheten gjorde noen kraftige oppdagelser. Det var egentlig ikke for lite bønn det sto på, eller mangel på Den Hellige Ånds kraft. Det var heller ikke Gud som “måtte gjøre noe”.  Problemet var at menigheten var isolert fra den verden den skulle vinne. Når synderne begynte å komme, var det mange av “bønnesjelene” som ikke ville være med fordi det skjedde på en ny måte. Folk klagde på at de ikke fikk sitte på sin vante plass, og ledere var såret over at de mistet sine posisjoner. Paul Scanlon gir en håpefull hilsen, ikke minst til forkynnere og menighetsledere:” Din tid trenger ikke være omme, og din dag behøver ikke være over. Dagens utfordringer i menigheten din trenger ikke å bety slutten på din tjeneste, men snarere begynnelsen på noe nytt.”

Del denne

Jeg har lite sans for kristne som hele tiden beklager avkristningen og tilstanden i verden. Mye av det de sier kan være sant, men det forandrer ingen ting. Likevel er sannheten at vi trenger forandring! Men forandringen handler ikke først og fremst om verden, men om oss kristne. Erkebiskop William Temple sa i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon på jorden som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“. Vi må rett og slett forandre vår tankegang og begynne å tenke og leve utadvendt. Med andre ord; ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!

Hvordan er menigheten vi tilhører? Er den attraktiv, åpen og varm slik at nye mennesker vil trives, ja, til og med mennesker som ikke tror eller bare har begynt på troens vei? Har menigheten - du og jeg - venner som ikke er kristne? Jesus var “tolleres og synderes venn”, og de flokket seg rundt ham for å være sammen med ham. Jeg har lyst til å utfordre deg på et ærlig spørsmål. Ville du selv gått i din egen menighet hvis du var ny i byen eller bygda og lette etter en menighet? Vi må bare innrømme at det er mange kjedelige og uinspirerte møter, og mye innadvendte og egoistiske holdninger.

Henry Brattli var forstander i pinsemenigheten i hjembygda da jeg “stormet fram” som ung, radikal kristen. Han trodde på meg, han så Guds kall i livet mitt, og han ga meg frihet til å satse ungt og utradisjonelt på nye veier og nye metoder i en tid da det meste var forbudt! Mange nye kom til tro i denne perioden. En del menigheter har mange unge på ungdomsmøtet på fredag eller lørdag, men hvor er de på søndag? I stedet for å kritisere dem bør vi heller involvere dem i hvordan møtet eller gudstjenesten skal være. Det vil bety en annen møtestil og musikkstil, men hva har vi å tape?  Reprise og “Minns du sången” er vel og bra, men forandrer lite.

Jeg husker godt en søndag formiddag i hjemmemenigheten. Ungdomskoret vårt sang med fullt band, det var nytt og fremmed for mange. En eldre mann sto opp og ba med sterk stemme:” Kjære Gud. Jeg forstår meg ikke på det disse ungdommene driver med….”  Jeg ble stille og ventet det verste, men så fortsetter han: “Men jeg merker at det er din Ånd som er med dem!” Han var ikke “eldstebror” og ble kanskje ikke sett på som en åndelig kapasitet, men jeg har alltid tenkt siden at han er en av de mest åndelige mennesker jeg har møtt. Han klarte å skille mellom egen stil og Guds ånd.

Alle generasjoner hører sammen i Guds familie, men den unge generasjonen må sette tonen! Og vi som er litt eldre kan jo bli verdensmestere i “kamelsluking”. Liss-Bente og jeg har en drøm. Det er å sitte midt i salen i vår menighet når vi blir gamle, med massevis av unge rundt oss som lovsynger Herren. De vil sikkert gjøre mange ting annerledes enn hva vi gjorde, men hva gjør vel det?

Del denne