For Kristelig Folkeparti har tiden bak vært vanskelig, og nå behøver partiet indre ro og en ny giv foran kommunevalget, og enda mer fram mot Stortingsvalget om tre år. Et valg som blir helt avgjørende for partiets framtid.  Uenigheten rundt bekjennelsesparagrafen har også vært, og er i noe grad fremdeles, en stor belastning.
For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å gjennomgå en grundig evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk.  Dette arbeidet er heller ikke ferdig. Partiet må tilbake på offensiven i en tid hvor både det politiske og religiøse bildet har endret seg kraftig i Norge. Forhåpentligvis kommer partiet styrket og forfrisket ut av dette. Etter min mening er ikke dette tiden for, slik enkelte konservative kristne gjør, å miste troen på partiet og dømme det “nord og ned”. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt!

Et annerledes parti
KrF må våge å tenke nytt og gå nye veier uten å kompromisse med de sentrale verdiene partiet bygger på. Det er nemlig det som kvalifiserer partiet til en plass i det politiske Norge, ikke som et vanlig parti, som enkelte i partledelsen har uttrykt det, men som et annerledes parti! De grunnleggende verdiene er fortsatt der som et felleseie, men hvordan de skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Tydelighet og relevans er et par av stikkordene. Det behøves ny frisk entusiasme for gode, gamle verdisaker som livsrett og menneskeverd, og partiet skal ha ros for at det hvert år legger fram forslag til endring av abortloven i Stortinget.  Det behøves et parti som urettelig og uavhengig av trender og meninger vil arbeide for å forandre både abortloven og den nye ekteskapsloven. Ingen kamp er tapt så lange noen kjemper!  Samtidig trenger partiet å komme opp med nye tidsaktuelle saker. De gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen i et samfunn hvor media i alt for stor grad  setter dagsorden. For KrF handler det om å sette seg i førersetet og våge å vise vei.

Kristendom og politikk
Når vi hører enkelte KrF politikere si at man ikke må blande politikk og kristendom, er det bare delvis rett. Vi skal ikke blande menighet og politikk, det er noe helt annet. En tydeligere forståelse av rolledelingen mellom menighet og politikk, er en stor og viktig utfordring. KrF skal selvfølgelig ikke tolke alle teologiske spørsmål, det hører hjemme i kirken.
Men for et parti som henter sitt verdigrunnlag fra Bibelen og bærer kristennavnet, kommer man helt feil ut hvis man ikke kan nevne Bibelen eller troen med frimodighet. For et kristent verdiparti vil Bibelen og teologien skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller markedsliberaler skulle ha et tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk ideologi. Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha et tydelig kristent verdigrunnlag.

KrF og kirken
Kristelig Folkeparti har alltid hatt et nært forhold til kirke og kristendom. Det er naturlig, selv om man må jobbe med grenseoppgangene. Etter min mening skal kirken holde seg unna partipolitikk, selv om den må ha både rett og plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker. Det er også helt naturlig at mange av kirkens og Krfs meninger er sammenfallende.
KrF vil derfor ha et nært forhold til den kristne kirke og til kristne miljøer akkurat som Arbeiderpartiet har et nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet til bønder og landbruk osv. Likevel skal skillelinjene være klare mellom menighet og politikk, og det vil selvsagt være kristne i ulike partier, akkurat som det er bønder fiskere og arbeidsfolk i alle partier.
Jeg ønsker Kristelig Folkeparti lykke til i denne viktige fasen i partiets historie.

Del denne

Jeg har gitt min støtte til Kristelig Folkeparti, ikke fordi jeg er fornøyd med alt i partiet, men rett og slett fordi jeg tror KrF er den beste muligheten vi har som verdibevisste kristne til å få innflytelse i dagens politiske Norge.

Det er ingen tvil om at Kristelig Folkeparti gjennomlever en krise. Mange er tydelig skuffet over partiet, og det virker som det lekker til begge politiske sider.

I denne situasjonen er ikke løsningen å forlate partiet, men heller en viktig tid for å komme på banen og engasjere seg.

De gode sakene i kø!
Jeg har nettopp lest igjennom store deler av partiprogrammet, både lokalt og nasjonalt. Her står de gode sakene i kø! Kristelig Folkeparti er det eneste partiet som har Bibelens prinsipper og de kristne verdier som grunnlag. Og undersøkelser viser at 30% av landets befolkning støtter i hovedsak partiets program, så her er det muligheter. Da blir utfordringen å tale disse sakene med mye større frimodighet og tydelighet. Og uansett om det blir bekjennelsesparagraf eller en ny forpliktelsesparagraf er poenget at de som leder og velges for dette partiet må bygge på Bibelens prinsipper og de kristne verdier!

Gi KrF en ny sjanse
Jeg er opptatt av rollefordelingen mellom kirke og politikk. Et politisk parti skal ikke være en menighet, selv om det bygger på et kristent verdigrunnlag. Her stiller noen urealistiske krav til hva et parti kan oppnå. Det gis etter min mening alt for liten oppmerksomhet til hva KrF virkelig har oppnådd til det beste for landet.
På tross av partiets svakheter er det ingen grunn til å forlate partiet og stemme på kristne småpartier eller andre partier som flagger en eller to “kristne saker”. Gi heller KrF en ny sjanse!

Del denne

Det har blåst rundt Kristelig Folkeparti etter høstens Stortingsvalg. Valget ble en enorm nedtur, og i etterkant har ikke minst utspill fra nestlederen, Inger Lise Hansen, skapt bølger og diskusjoner.
Dette har skjedd med god hjelp av medier som VG, som har vist en tydelig agenda i dette.
Jeg tror at en bredde både i det politiske og religiøse liv fortsatt ønsker et kristent verdiparti på arenaen som en viktig samfunnsaktør i vårt land. Personlig er jeg pastor og ikke politiker, men som en samfunnsengasjert leder tillater jeg meg å bidra med noen innspill.

Partiets identitet og rolle
Man kan mene mye om Inger Lise Hansens utspill denne vinteren, men jeg vil bare konkludere med at hun har tatt opp brennbare temaer og reist en debatt som har ulmet under overflaten i partiet etter det katastrofale valgresultatet i høst.  Partileder Dagfinn Høybråten har også gjort det eneste rette i situasjonen, nemlig å hilse denne debatten velkommen. En grundig evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk må partiet ta, hvor ubehagelig den enn er, og forhåpentligvis kommer partiet styrket og forfrisket ut av det. Dette er ikke tiden for, som enkelte konservative kristne gjør, å miste troen på partiet og dømme det “nord og ned”. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt!

Modernisering
KrFs framtid synes usikker på tross av partlederens forsikringer om at partiet står ved sitt program. De grunnleggende verdiene fortsatt der som et felleseie, men hvordan de skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Jeg tror det er behov for et parti som bygger tydelig på kristne verdier, men samtidig må partiet moderniseres og gjøres mer relevant i vår tid. Det behøves ny frisk entusiasme for gode, gamle verdisaker som livsrett og menneskeverd, men samtidig trenger partiet å komme opp med nye aktuelle saker som engasjerer folk og ikke minst yngre mennesker. De gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen i et samfunn hvor media i alt for stor grad  setter dagsorden. Mange mennesker i vårt land ønsker å bygge sine liv og sine barns framtid på kristne verdier, men innpakningen må være annerledes enn for 30 år siden. Et nytt og mer moderne navn på partiet kan også være en god idè og en del av moderniseringen, men kanskje ikke det viktigste i første omgang.

Bekjennelsesparagrafen
Jeg er enig i at “bekjennelsesparagrafen” i sin nåværende form har gått ut på dato. Likevel bør ledere og kandidater til partiets tillitsverv og valglister selvfølgelig stå for partiets kristne verdigrunnlag. Et tydelig verdidokument bygd på de kristne verdier er en forutsetning for partiets egenart, troverdighet og bærekraft. Som politisk parti er ikke det viktigste å kreve en personlig kristen bekjennelse, men at man gir sin loyalitet til de verdier som partiet står for.Bekjennelsesparagrafen kan implementeres på en annen måte i partiets program og verdigrunnlag. Samtidig, hvis mennesker som ikke bygger på kristne verdier skal ha tillitsverv i partiet, blir KrF ikke så mye annerledes enn et hvilket som helst parti. Da er det bedre at kristne politikere engasjerer seg i andre partier!

Ideologi og teologi.
Når vi hører Knut Arild Hardeide og andre KrF ledere gjenta at man ikke må blande politikk og teologi, er det bare delvis rett. Vi skal ikke blande menighet og politikk, men for et parti med kristent verdigrunnlag kommer man ikke utenom et teologisk grunnlag. Noe annet er at partiet ikke skal tolke alle teologiske spørsmål, det hører hjemme i kirken.
Politikk handler om ideologi, ikke teologi, men bak enhver ideologi ligger det alltid en filosofi, en tenkning. For et kristent parti vil Bibelen og teologien skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller markedsliberaler skulle ha et tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk filosofi. Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha en kristen grunnfilosofi.

Politikk og menighet
Kristelig Folkeparti har alltid hatt et nært forhold til kirke og kristendom. Det er naturlig, selv om man må jobbe med grenseoppgangene. Etter min mening skal kirken også holde seg unna partipolitikk, selv om den må ha både rett og plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker.
KrF vil ha et nært forhold til kristne miljøer akkurat som Arbeiderpartiet har et nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet til bønder og landbruk osv. Likevel skal skillelinjene være klare mellom menighet og politikk, og det vil selvsagt være kristne i ulike partier, akkurat som det er bønder fiskere og arbeidsfolk i alle partier.
Jeg ønsker Kristelig Folkeparti lykke til i denne viktige fasen i partiets historie.

Del denne

Et samfunn må bygge på tydelige og solide verdier. Norge har tradisjonelt vært et land hvor den allment aksepterte tenkemåte har hatt sin basis i Bibelen og det kristne verdigrunnlag.I vår tid med kulturelt og religiøst mangfold, ser det ut til at flere og flere har problemer med å stå for de kristne verdier, eller forklare hva disse verdier er. Vi trenger en verdidebatt som tydeliggjør forskjeller og som klargjør hvilke verdier det norske samfunn skal bygge sin framtid på.

Kristendom og humanisme
Selvfølgelig er det likheter mellom kristendom og humanisme. Mange ord og uttrykk er de samme; kjærlighet, respekt, toleranse og forståelse. Likevel en det en stor forskjell. Kristne verdier bygger på grunnleggende absolutter som troen på at det finnes en Gud, og på Bibelens prinsipper.
Humanismen, derimot, er et tankesystem som setter mennesket i sentrum i stedet for Gud, og gjør alt relativt. Absoluttene blir borte, og på tross av mange gode og riktige ord forsvinner grunnlaget under våre føtter. Her er det selvfølgelig viktig å skille mellom “humant”, “humanitært” og “humanistisk”. Humanisme er en livsfilosofi, mens humant og humanitært er viktige verdier som vi finner i de fleste religioner og livsanskuelser, og ikke minst i kristen tro. Det er betenkelig at den humanistiske filosofi har fått et så sterkt fotfeste i hele vårt samfunn. Det gjelder innen politikk, skole, utdanning og kultur, men faktisk også langt inn i kirken som skulle være en kraftfull bærer av de positive, kristne verdier.

Den nøytrale folkekirken
De kristne verdier som vårt samfunn har vært bygd på gjennom generasjoner, utfordres i dag av den humanistiske livsfilosofi. Ved at den kristne tro mer og mer nøytraliseres i skolen, mister den oppvoksende generasjon et viktig fundament. Her har den rødgrønne regjeringen tydelig vist sin agenda. I “Trond Giskes folkekirke” er det plass for alle. Det blir en nøytral folkekirke hvor alle kan tro som de vil og leve som de vil, og vi vil få en kirke som er begrenset til en serviceinstitusjon, med biskoper og prester som seremonimestre. Til slutt står verken begrepet “kirke” eller “kristen” for noe som helst. Jo, det blir både bredde og takhøyde i en kirke som “passer for alle”, men jeg tviler på om det er dette vårt folk egentlig ønsker. Dette handler selvsagt ikke om å påtvinge noen en kristen tro, men jeg er overbevist om at de fleste vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det forholder vi oss til på en åpen og positiv måte. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir likevel feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for de verdier som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier på dagsorden
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende. Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt og stort sett mener ingenting om allting, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne

Førstkommende mandag går vi til valglokalene, og spenningen er stor foran valget. En bønneaksjon har pågått i flere uker over hele Norge, og jeg tror det har betydning. Bibelen oppfordrer oss til å be for de som styrer og leder landet, og bønn og gudstro er godt for en nasjon. De fleste i vårt land, både politikere og folk flest, er takknemlige fordi mange ber.

Her er mine fem tips foran mandagens valg:
1. Bruk din stemmerett. Kom opp av sofaen, finn fram ditt valgkort og begi deg i vei
til stemmelokalet. ”Hjemmesitterpartiet” har ingen innflytelse.
2. Ikke kast bort stemmen din på småpartier som ikke kommer til å få noen reell innflytelse.
3. Ikke la et par enkeltsaker eller noen “kjepphester” avgjøre ditt partivalg,
men en helhetstenkning basert på partiprogram og mulighet for innflytelse.
4. Sett deg inn i partienes program og se hva de står for, ikke minst i verdispørsmål som teller mer
på sikt enn andre kortvarige gevinster.
5. Tenk ikke bare parti, men også person. Gi din stemme til kandidater som er kjent for sitt kristne
verdigrunnlag, og andre som er kjent for å profilere sunne og gode verdier.

Mine fem viktigste verdispørsmål ved årets valg:
1. Livsrett, menneskeverd og likeverd.
Mennesket har en uendelig verdi fra mors liv og til graven.
2. Ekteskap og familie. Trygge og gode oppvekstvilkår for barna.
3. Innvandring og inkludering. En streng og varm innvandringspolitikk hvor
våre nye landsmenn møtes med respekt og inkluderende holdninger.
4. Fattigdomsbekjempelse. Bekjempelse av fattigdom i vårt eget land og i verden forøvrig.
5. Klima. Vi har et forvalteransvar for vår felles klode

Jeg ønsker deg og landet vårt et godt valg!

Del denne

Organisasjonen “Kristenfolket” har sett dagens lys i Norge i forkant av det spennende Stortingsvalget. Bak initiativet står redaktør i “Norge i dag” , Bjarte Ystebø, og flere kristne ledere. Å kalle seg “kristenfolket” er milds sagt å ta munnen for full. Kristenfolket i landet er en mangfoldig og sammensatt mengde av mennesker, og selv om “kristenfolket” på flere måter har en god intensjon, vil nok mange oppleve at de inkluderes i noe de ikke kjenner seg komfortable med. Leder for Normisjonen, Rolf Kjøde, kaller navnevalget for et “røveri”. Pastor Sten Sørensen kaller navnvalget for smart, selv om han også har flere betenkeligheter. Det som uansett er viktig, er at kristne i bredest mulig forstand engasjerer seg i samfunn og politikk, og ikke minst ber for landet slik Bibelen oppfordrer oss til å gjøre.

Kristendom og politikk
Som pastor har jeg opplevd det riktig å holde meg utenfor partipolitikk, og jeg har derfor valgt å ikke være medlem av et politisk parti. Kirken skal nå ut til mennesker av alle samfunnslag og politiske orienteringer. Likevel har jeg valgt å være svært tydelig i saker hvor Bibelen taler klart og som angår kristne kjerneverdier. Det kan selvsagt også plasseres inn i det politiske kartet, men det får så være.
På tross av navnevalget har jeg sans for at den nye organisasjonen, “Kristenfolket”, ber om svar fra politikere og listekandidater i viktige verdispørsmål. Politikere i de ulike partier bør merke at det finnes et stort kristenfolk som er samfunnsbevisste og politisk bevisste, og som ikke stemmer på kandidater som er likegyldige til grunnleggende verdier som vårt land har vært bygd på. Likevel blir problemet at spørsmålene blir for få og for snevre, selv om ekteskapsloven, aktiv dødshjelp og Israel er aldri så viktige temaer.

Kristelig Folkeparti
Jeg er glad for at det finnes bekjennende kristne og andre verdibevisste mennesker i ulike partier. Personlig har jeg gode venner som engasjerer seg politisk i forskjellige partier, og med gode begrunnelser for at de gjør det de gjør og er der de er. Det har min respekt. Samtidig behøver Norge uten tvil et sterkt Kristelig Folkeparti plassert både i det politiske og kristne sentrum, og ut fra sitt ståsted kan partiet samarbeide bredt, faktisk både til høyre og venstre. Men et politisk parti er ikke en menighet, og mange ganger stiller ikke minst konservative kristne for store krav til partiet og hva det kan utrette. Men et sterkt og solid KrF er den beste garantist for at kristne kjerneverdier blir tatt på alvor i det politiske liv.

KrF og Frp
KrF har vist at det duger både i regjering og utenfor regjering ut fra sitt ståsted i sentrum. Partiet har vært avvisende til regjeringssamarbeid med Frp, og går til valg med et regjeringsalternativ av H, V og KrF som mål. Samtidig presiserer partileder Dagfinn Høybråten klokelig at de vil “snakke med alle” etter Stortingsvalget. Det er mulig at det er for mange “kameler å svelge” for KrF i forhold til FrP, men for et kristent ideparti som KrF er det også en del “kameler å svelge” i forhold til andre partier. KrF bør være på offensiven og sette klare forutsetninger for samarbeid. Uansett vil tydelighet i krav til et eventuelt regjeringssamarbeid eller andre typer samarbeidsavtaler etter valget vise hvem KrF kan samarbeide med og hvem som vil ha KrF med på laget.

Bønn for valget
Det er kort tid igjen til valget. En bønneaksjon pågår over hele Norge. Vi ber ikke partipolitisk, men vi ber om at gode, verdibaserte politikere med tro på Bibelen og de kristne kjerneverdiene skal bli valgt inn på Stortinget!

Del denne

Dessverre hører vi fra tid til annen at predikanter og kristne ledere faller. Det kan være på det seksuelle eller det økonomiske området.  Media er “flinke” til å eksponere dette. Selvsagt er dette høyst beklagelig og tragisk, og selv om Guds nåde og tilgivelse er den samme for alle mennesker, er konsekvensene og ringvirkningene større når det går galt for lederne og forbildene. Mange mister på grunn av slike ting respekten for kristent lederskap, og ikke minst mange unge opplever skuffelse og frustrasjon når eksemplene svikter.

Høy standard
Ingen av oss er perfekte, heller ikke ledere. Derfor er det ingen grunn til arroganse eller selvgod moralisme i forhold til de det går i stykker for. Dømmesyke er ingen nådegave! Derimot sier Bibelen at “den som står skal passe seg så han ikke faller”. Likevel skal det forventes en høy standard blant ledere, både innen politikk, business og næringsliv, og ikke minst blant kristne ledere. Ingen av oss lever alene som en øy ute i havet, og en leders liv vil på en spesiell måte påvirke andre, på godt og vondt.

Gjenopprettelse
Når en leder faller, f. eks på det moralske området, er det avgjørende at vedkommende erkjenner situasjonen, og at man er villig til å ta imot hjelp. Som regel vil det ta tid å gjenopprette troverdigheten. Dette kan være en prosess på flere plan; personlig, innen familie, og i forhold til menighet og omverden. Dette handler ikke om en offentlig “skittentøyvask”, men at det er troverdige mennesker som hjelper de impliserte i prosessen.
I noen tilfeller er det vanskelig og heller ikke ønkelig at vedkommende kommer tilbake i samme tjeneste, fordi tilliten er helt ødelagt. Men Gud handler med oss gjennom nåde, og det finnes alltid en vei videre for den ydmyke. 

Ansvar
Vi har et ansvar for å hjelpe de som har opplevd et fall, eller som det ufrivillig har gått i stykker for, f. eks. i ekteskapet, slik at de kan oppleve en gjenopprettelse og komme på banen igjen på rett måte og til rett tid. Dette må gjøres slik at sunnheten og standarden i lederskap bevares. Behovet er stort for gode forbilder, og karakter, integritet og tillit er avgjørende i lederskap.

Del denne

I forbindelse med krigen i Gaza og bråket rundt støttedemonstrasjonen for Israel i Oslo, har det vært et sterkt mediafokus på “Israels venner”.
Dette er ikke en entydig gruppe, og her finnes alt fra sunne og sindige venner til andre som har et “romantisk”, ja, svermerisk forhold til Israel.
Først vil jeg uttrykke at jeg er ingen “erstatningsteolog” som hevder at den kristne kirke har tatt Israels plass. Gud spesifikke løfter til Israel, om landet og folket, står fast, og Guds frelsesplan er knyttet til det jødiske folk. Og Israel behøver venner, ikke minst i denne tid, men det er her som i alt annet, at det gjelder å holde seg på veien! 

Gammeltestamentlig virkelighetsforståelse
En del kristne har en “gammeltestamentlig virkelighetsforståelse” når det handler om Israel. Det fører lett til et fiendebilde av palestinere og arabere, og man opplever vår tids kriger nesten som en fortsettelse av det vi leser om i Det Gamle Testamente. Det blir helt feil. Israel er en sekulær stat, og landets ledere er ikke vår tids Moses eller Josva. I en slik virkelighetsforståelse blir alt med Israel og det jødiske folk  spennende og fantastisk, og Israel blir en erstatning for andre viktige ting som menighet, misjon og evangelisering.

Domsproblematikken
Jeg vil også nevne domsproblematikken. Man tenker på dom og forbannelse over Israels fiender, og forbannelse over de som er negative til Israel, eller de som ikke er “positive nok”. Dette er en farlig vei. Jo visst har det velsignelse over seg å følge Guds Ord, men slike holdninger viser bar at man ikke har forstått hva Jesus har gjort på korset.
Jeg har flere ganger hørt sagt at det ikke kan bli vekkelse i et land hvis ikke nasjonen velsigner Israel. Dette er feil både historisk og bibelsk. Under ateistiske og kommunistiske regimer har evangeliet gått fram. Gud frelser folk på tross av og ikke på grunn av. Det er ikke minst Israel selv et eksempel på.

For mye politikk
En del kristne har også et alt for politisk forhold til Israel. Da havner man i den grøften at man føler seg forpliktet til å støtte alt det Israel gjør, enten det er rett eller galt. Vi behøver ikke å være enige i alt det staten Israel gjør, og vi er ikke forpliktet til å ha meninger om alt som skjer innen regjering og parlament i Israel. Situasjonen i Midt-Østen er ikke svart - hvitt. Det gjøres feil på begge sider i konflikten. Og vi skal få se at på tross av mennesker og meninger både i Israel, araberstatene og i verden for øvrig, kommer Guds Ord til å gå i oppfyllelse.

Del denne

Barak Obama ble USAs nye president, den 44. i rekken i denne verdens mektigste nasjon. Det er skyhøye forventninger til denne mannen, ikke bare i USA, men faktisk over hele verden. Han budskap om ”change” – forandring - har gått hjem i en tid da mennesker overalt leter etter framtid og håp. Hans karismatiske personlighet, enorme talegaver og nesten profetiske stil har gjort at han har inntatt det hvite hus på en unik bølge av medgang, støtte og beundring.

Budskap om forandring
Barak Obamas budskap er forandring. Og det behøves i vår verden og i vår tid. I begynnelsen av valgkampen kom han med lite politisk innhold, men etter hvert har han blitt mer konkret og snakket inn i menneskenes situasjon om sin politikk og deres framtidsmuligheter under hans lederskap. Løftene er mange og forventningene skyhøye. Likevel er mange usikre på hvilke forandringer som kommer. En mann alene kan ikke forandre en nasjon og langt mindre en hel verden, og det er uunngåelig at skuffelser vil komme. Det er også sider ved Obamas politikk som det foreløpig  er grunn til å være usikker på når det kommer til grunnleggende verdier og prinsipper.

Be for den nyvalgte presidenten
Vi er spente på framtiden. Jeg betviler ikke Barak Obamas forsetter og ønsker om å forandre Amerika og verden til det bedre. Han må få tid til å bevise hvem han er og hva han står for. Et samlet Amerika bør støtte ham, og en samlet verden ta åpent imot ham.
Som kristne har vi også en forpliktelse til å be for ham. Bibelen oppfordrer oss til å be for de som leder nasjoner, og som leder for verdens stormakt nummer en bør Obama være på vår daglige bønneliste. Vi håper det blir gode år med Barak Obama som president i USA.
Det fortjener verden!

Del denne