Det har blåst rundt Kristelig Folkeparti etter høstens Stortingsvalg. Valget ble en enorm nedtur, og i etterkant har ikke minst utspill fra nestlederen, Inger Lise Hansen, skapt bølger og diskusjoner.
Dette har skjedd med god hjelp av medier som VG, som har vist en tydelig agenda i dette.
Jeg tror at en bredde både i det politiske og religiøse liv fortsatt ønsker et kristent verdiparti på arenaen som en viktig samfunnsaktør i vårt land. Personlig er jeg pastor og ikke politiker, men som en samfunnsengasjert leder tillater jeg meg å bidra med noen innspill.

Partiets identitet og rolle
Man kan mene mye om Inger Lise Hansens utspill denne vinteren, men jeg vil bare konkludere med at hun har tatt opp brennbare temaer og reist en debatt som har ulmet under overflaten i partiet etter det katastrofale valgresultatet i høst.  Partileder Dagfinn Høybråten har også gjort det eneste rette i situasjonen, nemlig å hilse denne debatten velkommen. En grundig evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk må partiet ta, hvor ubehagelig den enn er, og forhåpentligvis kommer partiet styrket og forfrisket ut av det. Dette er ikke tiden for, som enkelte konservative kristne gjør, å miste troen på partiet og dømme det “nord og ned”. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt!

Modernisering
KrFs framtid synes usikker på tross av partlederens forsikringer om at partiet står ved sitt program. De grunnleggende verdiene fortsatt der som et felleseie, men hvordan de skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Jeg tror det er behov for et parti som bygger tydelig på kristne verdier, men samtidig må partiet moderniseres og gjøres mer relevant i vår tid. Det behøves ny frisk entusiasme for gode, gamle verdisaker som livsrett og menneskeverd, men samtidig trenger partiet å komme opp med nye aktuelle saker som engasjerer folk og ikke minst yngre mennesker. De gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen i et samfunn hvor media i alt for stor grad  setter dagsorden. Mange mennesker i vårt land ønsker å bygge sine liv og sine barns framtid på kristne verdier, men innpakningen må være annerledes enn for 30 år siden. Et nytt og mer moderne navn på partiet kan også være en god idè og en del av moderniseringen, men kanskje ikke det viktigste i første omgang.

Bekjennelsesparagrafen
Jeg er enig i at “bekjennelsesparagrafen” i sin nåværende form har gått ut på dato. Likevel bør ledere og kandidater til partiets tillitsverv og valglister selvfølgelig stå for partiets kristne verdigrunnlag. Et tydelig verdidokument bygd på de kristne verdier er en forutsetning for partiets egenart, troverdighet og bærekraft. Som politisk parti er ikke det viktigste å kreve en personlig kristen bekjennelse, men at man gir sin loyalitet til de verdier som partiet står for.Bekjennelsesparagrafen kan implementeres på en annen måte i partiets program og verdigrunnlag. Samtidig, hvis mennesker som ikke bygger på kristne verdier skal ha tillitsverv i partiet, blir KrF ikke så mye annerledes enn et hvilket som helst parti. Da er det bedre at kristne politikere engasjerer seg i andre partier!

Ideologi og teologi.
Når vi hører Knut Arild Hardeide og andre KrF ledere gjenta at man ikke må blande politikk og teologi, er det bare delvis rett. Vi skal ikke blande menighet og politikk, men for et parti med kristent verdigrunnlag kommer man ikke utenom et teologisk grunnlag. Noe annet er at partiet ikke skal tolke alle teologiske spørsmål, det hører hjemme i kirken.
Politikk handler om ideologi, ikke teologi, men bak enhver ideologi ligger det alltid en filosofi, en tenkning. For et kristent parti vil Bibelen og teologien skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller markedsliberaler skulle ha et tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk filosofi. Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha en kristen grunnfilosofi.

Politikk og menighet
Kristelig Folkeparti har alltid hatt et nært forhold til kirke og kristendom. Det er naturlig, selv om man må jobbe med grenseoppgangene. Etter min mening skal kirken også holde seg unna partipolitikk, selv om den må ha både rett og plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker.
KrF vil ha et nært forhold til kristne miljøer akkurat som Arbeiderpartiet har et nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet til bønder og landbruk osv. Likevel skal skillelinjene være klare mellom menighet og politikk, og det vil selvsagt være kristne i ulike partier, akkurat som det er bønder fiskere og arbeidsfolk i alle partier.
Jeg ønsker Kristelig Folkeparti lykke til i denne viktige fasen i partiets historie.

Del denne

Et samfunn må bygge på tydelige og solide verdier. Norge har tradisjonelt vært et land hvor den allment aksepterte tenkemåte har hatt sin basis i Bibelen og det kristne verdigrunnlag.I vår tid med kulturelt og religiøst mangfold, ser det ut til at flere og flere har problemer med å stå for de kristne verdier, eller forklare hva disse verdier er. Vi trenger en verdidebatt som tydeliggjør forskjeller og som klargjør hvilke verdier det norske samfunn skal bygge sin framtid på.

Kristendom og humanisme
Selvfølgelig er det likheter mellom kristendom og humanisme. Mange ord og uttrykk er de samme; kjærlighet, respekt, toleranse og forståelse. Likevel en det en stor forskjell. Kristne verdier bygger på grunnleggende absolutter som troen på at det finnes en Gud, og på Bibelens prinsipper.
Humanismen, derimot, er et tankesystem som setter mennesket i sentrum i stedet for Gud, og gjør alt relativt. Absoluttene blir borte, og på tross av mange gode og riktige ord forsvinner grunnlaget under våre føtter. Her er det selvfølgelig viktig å skille mellom “humant”, “humanitært” og “humanistisk”. Humanisme er en livsfilosofi, mens humant og humanitært er viktige verdier som vi finner i de fleste religioner og livsanskuelser, og ikke minst i kristen tro. Det er betenkelig at den humanistiske filosofi har fått et så sterkt fotfeste i hele vårt samfunn. Det gjelder innen politikk, skole, utdanning og kultur, men faktisk også langt inn i kirken som skulle være en kraftfull bærer av de positive, kristne verdier.

Den nøytrale folkekirken
De kristne verdier som vårt samfunn har vært bygd på gjennom generasjoner, utfordres i dag av den humanistiske livsfilosofi. Ved at den kristne tro mer og mer nøytraliseres i skolen, mister den oppvoksende generasjon et viktig fundament. Her har den rødgrønne regjeringen tydelig vist sin agenda. I “Trond Giskes folkekirke” er det plass for alle. Det blir en nøytral folkekirke hvor alle kan tro som de vil og leve som de vil, og vi vil få en kirke som er begrenset til en serviceinstitusjon, med biskoper og prester som seremonimestre. Til slutt står verken begrepet “kirke” eller “kristen” for noe som helst. Jo, det blir både bredde og takhøyde i en kirke som “passer for alle”, men jeg tviler på om det er dette vårt folk egentlig ønsker. Dette handler selvsagt ikke om å påtvinge noen en kristen tro, men jeg er overbevist om at de fleste vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det forholder vi oss til på en åpen og positiv måte. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir likevel feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for de verdier som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier på dagsorden
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende. Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt og stort sett mener ingenting om allting, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne

Dessverre hører vi fra tid til annen at predikanter og kristne ledere faller. Det kan være på det seksuelle eller det økonomiske området.  Media er “flinke” til å eksponere dette. Selvsagt er dette høyst beklagelig og tragisk, og selv om Guds nåde og tilgivelse er den samme for alle mennesker, er konsekvensene og ringvirkningene større når det går galt for lederne og forbildene. Mange mister på grunn av slike ting respekten for kristent lederskap, og ikke minst mange unge opplever skuffelse og frustrasjon når eksemplene svikter.

Høy standard
Ingen av oss er perfekte, heller ikke ledere. Derfor er det ingen grunn til arroganse eller selvgod moralisme i forhold til de det går i stykker for. Dømmesyke er ingen nådegave! Derimot sier Bibelen at “den som står skal passe seg så han ikke faller”. Likevel skal det forventes en høy standard blant ledere, både innen politikk, business og næringsliv, og ikke minst blant kristne ledere. Ingen av oss lever alene som en øy ute i havet, og en leders liv vil på en spesiell måte påvirke andre, på godt og vondt.

Gjenopprettelse
Når en leder faller, f. eks på det moralske området, er det avgjørende at vedkommende erkjenner situasjonen, og at man er villig til å ta imot hjelp. Som regel vil det ta tid å gjenopprette troverdigheten. Dette kan være en prosess på flere plan; personlig, innen familie, og i forhold til menighet og omverden. Dette handler ikke om en offentlig “skittentøyvask”, men at det er troverdige mennesker som hjelper de impliserte i prosessen.
I noen tilfeller er det vanskelig og heller ikke ønkelig at vedkommende kommer tilbake i samme tjeneste, fordi tilliten er helt ødelagt. Men Gud handler med oss gjennom nåde, og det finnes alltid en vei videre for den ydmyke. 

Ansvar
Vi har et ansvar for å hjelpe de som har opplevd et fall, eller som det ufrivillig har gått i stykker for, f. eks. i ekteskapet, slik at de kan oppleve en gjenopprettelse og komme på banen igjen på rett måte og til rett tid. Dette må gjøres slik at sunnheten og standarden i lederskap bevares. Behovet er stort for gode forbilder, og karakter, integritet og tillit er avgjørende i lederskap.

Del denne

I forbindelse med krigen i Gaza og bråket rundt støttedemonstrasjonen for Israel i Oslo, har det vært et sterkt mediafokus på “Israels venner”.
Dette er ikke en entydig gruppe, og her finnes alt fra sunne og sindige venner til andre som har et “romantisk”, ja, svermerisk forhold til Israel.
Først vil jeg uttrykke at jeg er ingen “erstatningsteolog” som hevder at den kristne kirke har tatt Israels plass. Gud spesifikke løfter til Israel, om landet og folket, står fast, og Guds frelsesplan er knyttet til det jødiske folk. Og Israel behøver venner, ikke minst i denne tid, men det er her som i alt annet, at det gjelder å holde seg på veien! 

Gammeltestamentlig virkelighetsforståelse
En del kristne har en “gammeltestamentlig virkelighetsforståelse” når det handler om Israel. Det fører lett til et fiendebilde av palestinere og arabere, og man opplever vår tids kriger nesten som en fortsettelse av det vi leser om i Det Gamle Testamente. Det blir helt feil. Israel er en sekulær stat, og landets ledere er ikke vår tids Moses eller Josva. I en slik virkelighetsforståelse blir alt med Israel og det jødiske folk  spennende og fantastisk, og Israel blir en erstatning for andre viktige ting som menighet, misjon og evangelisering.

Domsproblematikken
Jeg vil også nevne domsproblematikken. Man tenker på dom og forbannelse over Israels fiender, og forbannelse over de som er negative til Israel, eller de som ikke er “positive nok”. Dette er en farlig vei. Jo visst har det velsignelse over seg å følge Guds Ord, men slike holdninger viser bar at man ikke har forstått hva Jesus har gjort på korset.
Jeg har flere ganger hørt sagt at det ikke kan bli vekkelse i et land hvis ikke nasjonen velsigner Israel. Dette er feil både historisk og bibelsk. Under ateistiske og kommunistiske regimer har evangeliet gått fram. Gud frelser folk på tross av og ikke på grunn av. Det er ikke minst Israel selv et eksempel på.

For mye politikk
En del kristne har også et alt for politisk forhold til Israel. Da havner man i den grøften at man føler seg forpliktet til å støtte alt det Israel gjør, enten det er rett eller galt. Vi behøver ikke å være enige i alt det staten Israel gjør, og vi er ikke forpliktet til å ha meninger om alt som skjer innen regjering og parlament i Israel. Situasjonen i Midt-Østen er ikke svart - hvitt. Det gjøres feil på begge sider i konflikten. Og vi skal få se at på tross av mennesker og meninger både i Israel, araberstatene og i verden for øvrig, kommer Guds Ord til å gå i oppfyllelse.

Del denne

Barak Obama ble USAs nye president, den 44. i rekken i denne verdens mektigste nasjon. Det er skyhøye forventninger til denne mannen, ikke bare i USA, men faktisk over hele verden. Han budskap om ”change” – forandring - har gått hjem i en tid da mennesker overalt leter etter framtid og håp. Hans karismatiske personlighet, enorme talegaver og nesten profetiske stil har gjort at han har inntatt det hvite hus på en unik bølge av medgang, støtte og beundring.

Budskap om forandring
Barak Obamas budskap er forandring. Og det behøves i vår verden og i vår tid. I begynnelsen av valgkampen kom han med lite politisk innhold, men etter hvert har han blitt mer konkret og snakket inn i menneskenes situasjon om sin politikk og deres framtidsmuligheter under hans lederskap. Løftene er mange og forventningene skyhøye. Likevel er mange usikre på hvilke forandringer som kommer. En mann alene kan ikke forandre en nasjon og langt mindre en hel verden, og det er uunngåelig at skuffelser vil komme. Det er også sider ved Obamas politikk som det foreløpig  er grunn til å være usikker på når det kommer til grunnleggende verdier og prinsipper.

Be for den nyvalgte presidenten
Vi er spente på framtiden. Jeg betviler ikke Barak Obamas forsetter og ønsker om å forandre Amerika og verden til det bedre. Han må få tid til å bevise hvem han er og hva han står for. Et samlet Amerika bør støtte ham, og en samlet verden ta åpent imot ham.
Som kristne har vi også en forpliktelse til å be for ham. Bibelen oppfordrer oss til å be for de som leder nasjoner, og som leder for verdens stormakt nummer en bør Obama være på vår daglige bønneliste. Vi håper det blir gode år med Barak Obama som president i USA.
Det fortjener verden!

Del denne