Ill. foto: Leif Juster

Mange husker skuespilleren Leif Juster. Ett av hans mesterverk er den legendariske  framføringen av “mot normalt” I dag ser vi at den postmoderne, humanistiske “religionen” i Europa, har avskaffet de fleste absolutter. Mennesket settes i sentrum, alt blir subjektivt, sannhet som begrep forsvinner. Det blir vanskelig å holde orden på hva som er normalt eller “mot normalt”.

Den katolske kirke rystes i disse dager av anklager om pedofile og homofile overgrep i stor stil. Noen så “Viggo på lørdag” hvor pater Kjell Arild Pollestad forsvarte seg frisk mot anklagen om voldtektsforsøk på en navngitt katolsk prest. Jeg har selvfølgelig verken ønske om eller mulighet til å bedømme denne aktuelle saken. Pollestad selv  gjorde det eneste han kunne gjøre, nemlig å møte fram i studio og forsvare seg. Generelt er det tragisk å se hvordan unormale ting har fått utvikle seg innen presteskapet og klosterlivet i Den Katolske Kirke, men vi må tross alt ikke glemme at de aller fleste overgrep skjer faktisk innen hjem og familie. Uansett, hver eneste overgrep er ett for mye, ikke minst når det rammer barn!

Seksuelle overgrep er både “mot normalt” og tragisk, og det må forventes en høy standard innen den kristne kirke. I kirker og menigheter må vi behandle dette både preventivt, sjelesørgerisk, og i forhold til lov og rett. Taushetsplikten er hellig, men skal ikke beskytte lovløshet eller overgriperen framfor offeret. Slike saker har mange sider, og prester, pastorer og ledere behøver skolering i å håndtere slike situasjoner.

Media har en viktig oppgave, både som samfunnsaktør, og som en normgivende kraft og forsvarer av rettferdighet. Men det går for langt når medias rolle blir å være en moderne gapestokk. Nyheter blir viktigere enn rettferdighet, og det kan undergrave rettssikkerheten. Det blir lett dobbeltmoral. Folk som får uriktige beskyldninger mot seg får sine liv ødelagt, og media gjør lite for å rette på det der hvor det faktisk tok feil.

Pater Pollestad hadde et viktig poeng når han hevdet at det ikke er noe unormalt i å gi en av samme kjønn en vennskaplig klem, eller å dele et dobbeltrom på hotell. Vi lever i en tid da svært mye unormalt har blitt “normalt”, men det er også mye normalt som kan bli “unormalt”. Å bo sammen med en venn eller kollega av samme kjønn på en reise, er helt normalt selv om det kan finnes unntak hvor dette ble unormalt. Naturlige kjærlighetsuttrykk innen vennskap og familie må ikke mistenkeliggjøres. Resultatet blir et kaldt og følelsesløst samfunn.

Vi behøver et samfunn uten fordømmende holdninger, men med klare normer og begreper om hva som er normalt. Vi mennesker er forskjellige og har forskjellig kulturell bakgrunn og uttrykksmåter. Men det er og blir noe som er normalt og noe som er “mot normalt”.

Del denne

Jeg tror på en åpen og inkluderende kirke, men det betyr ikke en “tannløs” kirke som mener ingenting om allting. Jeg tror de fleste vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det må vi forholde oss til på en positiv måte. Det er både spennede og utfordrende. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Mange frykter Islam, men jeg heller peke på den humanistiske nøytraliteten og misforståtte toleransen. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir rett og slett helt feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. Kjønnsnøytrale ekteskap har neppe positiv klang blant muslimene. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for den kristne tro som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Vi verken skal eller kan påtvinge noen en bestemt tro, og vi skal respektere alles tro og overbevisning. Men det skal ikke hindre oss si å bygge samfunnet på positive og kraftfulle livsprinsipper og verdier. Det er nok å nevne livsrett og menneskeverd, sannhet og ærlighet, ekteskap og troskap, nestekjærlighet og solidaritet. Kirken må våge å tale klart i moralske spørsmål. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.
Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er store deler av kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne

En leder må ha et ydmykt hjerte, og kjenne sin begrensning. Ingen leder kan klare alt alene, det må et team til for å vinne og oppnå resultater. Men på den annen side, uten en god leder kan heller ikke verdens beste team vinne! Sunt og godt lederskap handler ikke om å være diktator eller “boss”, men om å lede med kraft og visdom, og med tjenersinn. En leder behøver tillit, og tillit vinnes over tid. Tillit er heller ikke noe man bare får en gang for alle, det må fortjenes og vinnes hele veien. Dessverre finnes det uten tvil ledere som har misbrukt sitt lederskap, for eksempel ved å være maktsyk, underslå penger, eller utnytte stillingen til moralske overgrep.  Alt dette er beklagelig og tragisk, og det verste av alt er når slikt skjer innen en kristen sammenheng hvor alt skulle og burde være ekstra trygt og tillitsfullt. Men enkelte tilfeller av misbruk må ikke føre til en generell negativ holdning til eller frykt for lederskap!

Lederskapsvegring
Det finnes en lederskapsvegring i vårt samfunn. Mange ledere får aldri være eller bli de lederne de skulle være. Mangel på støtte og oppmuntring er en av årsakene til dette. Frykten for sterke ledere kan lamme en organisasjon, og lederen står uten den frihet og styrke som må til for å være den lederen man burde være. Mange er opptatt av faren ved sterke ledere, men det finnes nok av eksempler på at mennesker rundt en leder styrer og kontrollerer lederen i stedet for å gi støtte og kvalitet inn i lederskapet. Her er eksemplene mange fra tradisjonelt menighetsliv hvor prester og pastorer ofte har vært handlingslammet på grunn av mangelen på tillit og støtte til virkelig å være ledere. Ledere behøves på alle plan i menighet og samfunn, og disse bør få den oppbakking de behøver og gis forutsetninger til å fungere som gode ledere.

Våg å være en leder
Det finne sikkert ledere med feil motiv, og det er beklagelig. Men det største problemet er nok ikke de få som har feil motiv, men alle de som ikke våger å være de lederne Gud har kalt dem til, eller får hjelp og mulighet til å være det. For mange ledere i dag blir rett og slett presset for massivt, ensomheten for stor, og utfordringene for mange til at de klarer å stå distansen ut. Min oppfordring er; våg å være den lederen Gud har kalt deg til å være, og invester tid i opplæring og skolering. Og til folket rundt lederen vil jeg si; Være en aktiv og støttende medarbeider, en som gir lederen mulighet til å fungere maksimalt til det beste for teamet og for alle!

Del denne