Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den omfatter alle mennesker på kloden.  Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin sirkel til bare jøder. Han var veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“. Les historien i Apostlenes Gjerninger, kapittel 10.

Den kristne religionen
Den “kristne religionen” med alle sine bud og krav har holdt mange borte fra “den gode sirkel”. Mange har blitt ekskludert fra “det gode selskap” i menigheten når det har gått i stykket for dem i livet. Det unge paret som “måtte” gifte seg. Den unge kvinnen som ble gravid utenom ekteskap. Den nyfrelste alkoholikeren som hadde et tilbakefall. Ungdommen som vokste opp i menigheten, men som gjorde opprør mot det loviske og fastlagte mønster. Slik kunne vi fortsette. Listen vil bli lang. Det handler ikke om å unnskylde synd eller om at alt er like bra, men om å akseptere og respektere hverandre, og ha omsorg for den som strever og sliter.

Jesus er for alle
Verden er vidåpen for Jesus, men mange er ikke åpne for kirken eller de kristne. Den kristne religionen er ikke attraktiv. Vi må utvide våre hjerter og gi plass for nye mennesker i våre sirkler. Hverdagen er vår viktigste arena for å berøre mennesker med Guds kjærlighet. All religion har i sitt vesen å ekskludere mennesker på grunn av hvem de er eller hva de gjør, men Jesus inkluderer alle, og de gode nyhetene om hva Jesus har gjort på korset tilhører alle.

Ut av religionens trange sirkel
Hva er forskjellen på religion og ekte kristen tro? Religion handler om å gjøre, kristen tro handler om at det er gjort. Det er stor forskjell på gjøre og gjort. Hvert eneste menneske fortjener å få høre alt om han som ga sitt liv for dem, slik at de kan ta imot den største av alle gaver, evig liv! I kirker og bedehus i Norge forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag. Det er på tide å komme ut av religionens trange sirkel. Ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!

Del denne

Verden har forandret seg radikalt de siste tiårene.  Ingenting er lenger “sikkert som banken”. De bestående normer og institusjoner som tidligere skapte trygge rammer rundt menneskers liv, fungerer ikke lenger på samme måte.  Det gjør heller ikke kirken. Vi ser at begrepene “kristen” og “kirke” stadig utvannes og tilpasses tidens trender, og mange vet ikke hva de skal tro. Derfor er det viktig å definere hva det er å være en kristen, og hva er det å være menighet eller kirke i vår tid.

Tilbake til Jesus
For meg blir svaret å gå “tilbake til Jesus”. Jesus er selve kristendommens kjerne. Verden behøver å møte en kirke som ligner Jesus.  Den institusjonelle og religiøse kirke har ikke svaret, men Jesus er svaret. Den kirke som har Jesu liv og som ligner Ham, vil ikke bare overleve, men vokse! Jesus brydde seg om mennesker, Jesus var sosial og bygde relasjoner, Jesus var full av nåde og sannhet, Jesus levde i det overnaturlige, Jesus var bevisst sin identitet og sitt oppdrag. Slik kunne vi fortsette!

Identitet
Jesus var bevisst sin identitet. Han visste hvem han var, hvor han kom fra, og hvilket oppdrag han hadde i denne verden. Som kristne må vi vite det samme.  Vår identitet er ikke “vi lutheranere”, “vi baptister”, “vi pinsevenner”, “vi karismatikere” osv., men vår identitet er i Jesus. Vi er Guds barn, borgere av himmelens rike, jordens salt og verdens lys, og vi er Jesus til stede i verden. Vi er kristne! Vi er kirken! Kirke er ikke et sted vi går til, men det er noe vi er. Kirkebygninger og funksjonelle lokaliteter har sin hensikt, men de er ikke menigheten eller kirken! Vi går ikke til kirken på søndag, vi kommer sammen som kirke! Hvis vi skal være en relevant  kirke for mennesker i vår tid, må vi forstå at kirke er et liv blant mennesker der de er.

Oppdrag
Jesus var fokusert på sitt oppdrag. Det bør vi også være. Jesus sier at slik han var sendt til verden, er vi sendt til verden. Vi er her i Kristi sted, på hans vegne. Ikke som sinte krigere som fordømmer mennesker, men som gode ambassadører.
Erkebiskop William Temple uttalte i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“.  Verden er full av selvopptatte kristne, spesielt i den vestlige verden, som kommer “til kirken” på søndag for å få.  Tradisjonalisme, innadvendthet og loviskhet gjør at mange ikke lenger kommer til møter og gudstjenester. Det ble for tungt. Når vi kommer sammen er det for å få for å gi! Vi må ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!  Vårt oppdrag er rett og slett å redde verden!

Kirke der folk er
Jeg tror vi må være kirke der folk er, i hverdagen. Det vil også fylle våre kirkebygninger med mennesker som har møtt Jesus som er realitet i sine liv, og fått sine behov møtt, gjennom oss!

Del denne

Jeg har lite sans for kristne som hele tiden beklager avkristningen og tilstanden i verden. Mye av det de sier kan være sant, men det forandrer ingen ting. Likevel er sannheten at vi trenger forandring! Men forandringen handler ikke først og fremst om verden, men om oss kristne. Erkebiskop William Temple sa i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon på jorden som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“. Vi må rett og slett forandre vår tankegang og begynne å tenke og leve utadvendt. Med andre ord; ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!

Hvordan er menigheten vi tilhører? Er den attraktiv, åpen og varm slik at nye mennesker vil trives, ja, til og med mennesker som ikke tror eller bare har begynt på troens vei? Har menigheten - du og jeg - venner som ikke er kristne? Jesus var “tolleres og synderes venn”, og de flokket seg rundt ham for å være sammen med ham. Jeg har lyst til å utfordre deg på et ærlig spørsmål. Ville du selv gått i din egen menighet hvis du var ny i byen eller bygda og lette etter en menighet? Vi må bare innrømme at det er mange kjedelige og uinspirerte møter, og mye innadvendte og egoistiske holdninger.

Henry Brattli var forstander i pinsemenigheten i hjembygda da jeg “stormet fram” som ung, radikal kristen. Han trodde på meg, han så Guds kall i livet mitt, og han ga meg frihet til å satse ungt og utradisjonelt på nye veier og nye metoder i en tid da det meste var forbudt! Mange nye kom til tro i denne perioden. En del menigheter har mange unge på ungdomsmøtet på fredag eller lørdag, men hvor er de på søndag? I stedet for å kritisere dem bør vi heller involvere dem i hvordan møtet eller gudstjenesten skal være. Det vil bety en annen møtestil og musikkstil, men hva har vi å tape?  Reprise og “Minns du sången” er vel og bra, men forandrer lite.

Jeg husker godt en søndag formiddag i hjemmemenigheten. Ungdomskoret vårt sang med fullt band, det var nytt og fremmed for mange. En eldre mann sto opp og ba med sterk stemme:” Kjære Gud. Jeg forstår meg ikke på det disse ungdommene driver med….”  Jeg ble stille og ventet det verste, men så fortsetter han: “Men jeg merker at det er din Ånd som er med dem!” Han var ikke “eldstebror” og ble kanskje ikke sett på som en åndelig kapasitet, men jeg har alltid tenkt siden at han er en av de mest åndelige mennesker jeg har møtt. Han klarte å skille mellom egen stil og Guds ånd.

Alle generasjoner hører sammen i Guds familie, men den unge generasjonen må sette tonen! Og vi som er litt eldre kan jo bli verdensmestere i “kamelsluking”. Liss-Bente og jeg har en drøm. Det er å sitte midt i salen i vår menighet når vi blir gamle, med massevis av unge rundt oss som lovsynger Herren. De vil sikkert gjøre mange ting annerledes enn hva vi gjorde, men hva gjør vel det?

Del denne