Hva gjør vel det?
tirsdag 10. november, 2009
Jeg har lite sans for kristne som hele tiden beklager avkristningen og tilstanden i verden. Mye av det de sier kan være sant, men det forandrer ingen ting. Likevel er sannheten at vi trenger forandring! Men forandringen handler ikke først og fremst om verden, men om oss kristne. Erkebiskop William Temple sa i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon på jorden som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“. Vi må rett og slett forandre vår tankegang og begynne å tenke og leve utadvendt. Med andre ord; ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!
Hvordan er menigheten vi tilhører? Er den attraktiv, åpen og varm slik at nye mennesker vil trives, ja, til og med mennesker som ikke tror eller bare har begynt på troens vei? Har menigheten - du og jeg - venner som ikke er kristne? Jesus var “tolleres og synderes venn”, og de flokket seg rundt ham for å være sammen med ham. Jeg har lyst til å utfordre deg på et ærlig spørsmål. Ville du selv gått i din egen menighet hvis du var ny i byen eller bygda og lette etter en menighet? Vi må bare innrømme at det er mange kjedelige og uinspirerte møter, og mye innadvendte og egoistiske holdninger.
Henry Brattli var forstander i pinsemenigheten i hjembygda da jeg “stormet fram” som ung, radikal kristen. Han trodde på meg, han så Guds kall i livet mitt, og han ga meg frihet til å satse ungt og utradisjonelt på nye veier og nye metoder i en tid da det meste var forbudt! Mange nye kom til tro i denne perioden. En del menigheter har mange unge på ungdomsmøtet på fredag eller lørdag, men hvor er de på søndag? I stedet for å kritisere dem bør vi heller involvere dem i hvordan møtet eller gudstjenesten skal være. Det vil bety en annen møtestil og musikkstil, men hva har vi å tape? Reprise og “Minns du sången” er vel og bra, men forandrer lite.
Jeg husker godt en søndag formiddag i hjemmemenigheten. Ungdomskoret vårt sang med fullt band, det var nytt og fremmed for mange. En eldre mann sto opp og ba med sterk stemme:” Kjære Gud. Jeg forstår meg ikke på det disse ungdommene driver med….” Jeg ble stille og ventet det verste, men så fortsetter han: “Men jeg merker at det er din Ånd som er med dem!” Han var ikke “eldstebror” og ble kanskje ikke sett på som en åndelig kapasitet, men jeg har alltid tenkt siden at han er en av de mest åndelige mennesker jeg har møtt. Han klarte å skille mellom egen stil og Guds ånd.
Alle generasjoner hører sammen i Guds familie, men den unge generasjonen må sette tonen! Og vi som er litt eldre kan jo bli verdensmestere i “kamelsluking”. Liss-Bente og jeg har en drøm. Det er å sitte midt i salen i vår menighet når vi blir gamle, med massevis av unge rundt oss som lovsynger Herren. De vil sikkert gjøre mange ting annerledes enn hva vi gjorde, men hva gjør vel det?
