Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den inkluderer absolutt alle. Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin tankegang til bare jøder. Selv om han proklamerte på pinsedag i Jerusalem at Guds ånd skulle komme over alle mennesker, var han veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius med evangeliet. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og han fortsatte: “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“.

Jeg tror på å tenke inkluderende. Det er så lett å “tenke folk ut” i stedet for å “tenke dem inn”. Vi har fordommer og meninger og ekskluderer så lett mennesker fra troen fordi de er annerledes eller ikke følger vårt menighetsmønster. Jeg elsker historien om den bortkomne sønnen som kommer hjem til far, og jeg tror at Gud ser på alle mennesker som sine sønner og døtre. Han venter på at de skal komme hjem igjen! I stedet for å se på folk som “ufrelste” og “utenfor” og tenke ekskluderende, bør vi tenke inkluderende og se på dem som som sønner og døtre som er på vei hjem til farshuset. Det forandrer våre holdninger til verden omkring oss. Gud har i Kristus forsonet hele verden med seg selv, og vår oppgave er å formidle det slik at mennesker kan ta imot tilgivelse for sine synder og det som Jesus har gjort for dem.

Menigheten har ofte hatt en trang sirkel. Med alle sine bud og krav har den holdt mange borte fra fellesskapet. Folk har alt for mange ganger følt seg ekskludert når det har gått i stykket for dem i livet.  Det kan være det unge paret som “måtte” gifte seg, den unge kvinnen som tok abort, eller hun som ble gravid utenom ekteskap. Eller det kan være det unge paret som sliter med ekteskapet, den nyfrelste alkoholikeren som hadde tilbakefall, eller ungdommen som vokste opp i menigheten og ikke tilpasset seg det fastlagte mønster. Dessverre ser vi alt for ofte at folk forlater menighetsfellesskapet i livets vanskelige faser, nettopp når de trenger det mest. Jeg tror på en menighet som har klare holdninger og tar synd på alvor, men uten fordømmende holdninger. Menigheten skal være et trygt hjem også når noe har gått i stykker i livet.

Vi må utvide våre sirkler og tenke inkluderende. En forretningsmann som tenker at ingen vil ha det han tilbyr, vil aldri selge særlig mye. Dessverre er dette ofte tankegangen til mange kristne. I kirker og bedehus forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag, men utenfor våre sirkler venter mange på de gode nyhetene. Heldigvis satser fler og fler større resurser på barn- og ungdom. En menighet uten stor åpenhet for neste generasjonen er en døende forsamling. Vi må utvikle en “alle velkommen- kultur” i menigheten, tenke inkluderende og gi rom for nye mennesker. De uskrevne reglene og den innadvendte kulturen har ofte uttrykt et klart budskap: Kom som du er til Jesus, og bli som oss! Det er på tide å komme ut av isolasjon og innadvendthet, inkludere nye mennesker, og utvide våre hjerter. Det begynner med deg og meg. Hvis menigheten skal vokse, må du og jeg gi plass for ett nytt menneske i vår sirkel.

Del denne

Jeg tror på en åpen og inkluderende kirke, men ikke en “tannløs” kirke som mener ingenting om allting. Jeg tror de fleste også vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det må vi forholde oss til på en positiv måte. Det er både spennede og utfordrende. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Mange frykter Islam, men jeg heller peke på den humanistiske nøytraliteten og misforståtte toleransen. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir rett og slett helt feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. Kjønnsnøytrale ekteskap har neppe positiv klang blant muslimene. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for den kristne tro som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Vi verken skal eller kan påtvinge noen en bestemt tro, og vi skal respektere alles tro og overbevisning. Men det skal ikke hindre oss si å bygge samfunnet på positive og kraftfulle livsprinsipper og verdier. Det er nok å nevne livsrett og menneskeverd, sannhet og ærlighet, ekteskap og troskap, nestekjærlighet og solidaritet. Kirken må våge å tale klart i moralske spørsmål. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.
Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er store deler av kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne

Misjonsselskapet har blitt kritisert for å leie ut sine lokaler til kronprinsesse Martas engleskole. Isolert sett er ikke det noe problem. Lokaler, ikke engang kirker, er hellige i seg selv. Gud bor ikke i hus gjort med hender. Sann kristendom handler ikke om bygninger, relikvier eller religiøse symboler, men om hjertets tro og forhold til Gud. Jesus var tydelig ovenfor kvinnen ved brønnen; det handler ikke om å be på et spesielt fjell eller et såkalt hellig sted, men det handler om hjerter som ber i ånd og sannhet.

Derfor blir dette mer et spørsmål om hva kristne kirker vil identifisere seg med når de eventuelt leier ut kirkebygg og lokaler til denne type arrangement. Åndelig sett betyr det ikke så mye om man leier ut til engelskolen, et business arrangement eller et opplegg i kommunal regi. Hvis man har et forretningsmessig forhold til utleie av sitt kirkebygg eller lokale, mener jeg at det er plass for Martas engleskole, selv om det er klokt å presisere at man leier ut lokalet og ikke går god for innholdet. Man kan til og med få en mulighet til å komme på banen og fortelle hva man tror på! Nå har kronprinsessen tydelig forklart at det skal ikke skje spiritisme eller “kontakt” med døde, og godt er det, selv om det her er et stort grenseland. Her forstår jeg biskopene. Et sted går grensen!

Nyåndeligheten er på full fart inn i landet, og store deler av det norske folk ser ut til å ta del i en “åndelig bølge”. Det beklagelige er at de fleste av disse ikke ser etter svar i kristne kirker, og det meste av dette går den kristne kirke forbi. Engler finnes i følge Bibelen, og det er Jeus som er veien til himmelen. Men engledyrkelse blir avgudsdyrkelse. Englene har sin oppgave, men de skal ikke ha vår oppmerksomhet eller tilbes. Kristen tro handler ikke om mystisisme, men om kraftfulle åndelige realiteter.

La oss bruke nyåndeligheten til å komme på banen med budskapet om Jesus Kristus. Han har stått opp fra de døde, Han lever i dag, og Han gjør tegn og under. Her ligger enorme muligheter for alle som er opptatt av det åndelige og overnaturlige. Vi behøver ikke å gå “over bekken etter vann”! Kirker og menigheter: Sett det overnaturlige på agendaen nå!

Del denne

Verden har forandret seg radikalt de siste tiårene.  Ingenting er lenger “sikkert som banken”. De bestående normer og institusjoner som tidligere skapte trygge rammer rundt menneskers liv, fungerer ikke lenger på samme måte.  Det gjør heller ikke kirken. Vi ser at begrepene “kristen” og “kirke” stadig utvannes og tilpasses tidens trender, og mange vet ikke hva de skal tro. Derfor er det viktig å definere hva det er å være en kristen, og hva er det å være menighet eller kirke i vår tid.

Tilbake til Jesus
For meg blir svaret å gå “tilbake til Jesus”. Jesus er selve kristendommens kjerne. Verden behøver å møte en kirke som ligner Jesus.  Den institusjonelle og religiøse kirke har ikke svaret, men Jesus er svaret. Den kirke som har Jesu liv og som ligner Ham, vil ikke bare overleve, men vokse! Jesus brydde seg om mennesker, Jesus var sosial og bygde relasjoner, Jesus var full av nåde og sannhet, Jesus levde i det overnaturlige, Jesus var bevisst sin identitet og sitt oppdrag. Slik kunne vi fortsette!

Identitet
Jesus var bevisst sin identitet. Han visste hvem han var, hvor han kom fra, og hvilket oppdrag han hadde i denne verden. Som kristne må vi vite det samme.  Vår identitet er ikke “vi lutheranere”, “vi baptister”, “vi pinsevenner”, “vi karismatikere” osv., men vår identitet er i Jesus. Vi er Guds barn, borgere av himmelens rike, jordens salt og verdens lys, og vi er Jesus til stede i verden. Vi er kristne! Vi er kirken! Kirke er ikke et sted vi går til, men det er noe vi er. Kirkebygninger og funksjonelle lokaliteter har sin hensikt, men de er ikke menigheten eller kirken! Vi går ikke til kirken på søndag, vi kommer sammen som kirke! Hvis vi skal være en relevant  kirke for mennesker i vår tid, må vi forstå at kirke er et liv blant mennesker der de er.

Oppdrag
Jesus var fokusert på sitt oppdrag. Det bør vi også være. Jesus sier at slik han var sendt til verden, er vi sendt til verden. Vi er her i Kristi sted, på hans vegne. Ikke som sinte krigere som fordømmer mennesker, men som gode ambassadører.
Erkebiskop William Temple uttalte i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“.  Verden er full av selvopptatte kristne, spesielt i den vestlige verden, som kommer “til kirken” på søndag for å få.  Tradisjonalisme, innadvendthet og loviskhet gjør at mange ikke lenger kommer til møter og gudstjenester. Det ble for tungt. Når vi kommer sammen er det for å få for å gi! Vi må ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!  Vårt oppdrag er rett og slett å redde verden!

Kirke der folk er
Jeg tror vi må være kirke der folk er, i hverdagen. Det vil også fylle våre kirkebygninger med mennesker som har møtt Jesus som er realitet i sine liv, og fått sine behov møtt, gjennom oss!

Del denne

Den svenske pinselederen Pelle Hørnmark har besøkt de svenske pinsemenighetene og konkludert med at menighetslivet er “for internt, for innadvendt” og for selvsentrert”. Dessverre er det ingen tvil om at han stiller rett diagnose. Det gjelder selvsagt ikke bare Sverige. Situasjonen er stort sett den samme i Norge og i hele Skandinavia. Den norske pinsebevegelsen melder i sin årsrapport om tilbakegang i 2008. Jeg tror de deler denne “skjebne” med de fleste kirkesamfunn.  Hvis det ikke kommer en radikal forandring, et paradigmeskifte, i vår forståelse av å være kirke, er jeg redd Norge kan oppleve en massiv “menighetsdød” i løpet av de neste tyve år.

På tide å våkne
Det er på høy tid å våkne. De fleste kirker og forsamlinger i Norge har en innadvendt menighetskultur hvor det meste går ut på å ta vare på det som er bygd opp. Tradisjonen er herre i stedet for tjener. Det finnes unntak, men i hovedsak er situasjonen urovekkende. Kontrastene er store.  Guds kjærlighetssirkel omfatter alle mennesker,  Jesus har gitt sitt liv for alle, evangeliet - de gode nyhetene - skal  bringes til alle, men Jesu kirke på jord er i stor grad opptatt av seg selv og sin innadvendte virksomhet.

Menighetsdød
Jeg tror det er to grunner til at mange menigheter kan bli “tatt av kirkekartet” i løpet av de neste tiår  hvis ikke noe radikalt skjer. Det ene er isolasjonen i forhold til den verden vi skal vinne. På tross av at de fleste i menigheten selvsagt bor og jobber blant ikke troende mennesker, bygger man ikke vennskap med disse på en slik måte at de inkluderes i våre sirkler.  Menigheten man tilhører har også et så tradisjonelt og innadvendt opplegg at man ikke engang ser det aktuelt å invitere vennene med til gudstjenester eller smågrupper. Den andre grunnen er manglende satsing på barne- og ungdomsgenerasjonen. Mange menigheter har et godt ungdomsarbeid, men ungdommen får ikke sette sitt preg på gudstjenesten eller søndagsmøtet. Der går det på tradisjonenes premisser, ofte med en stil som ligger mange år tilbake i tid. Det betyr dessverre at mange unge vil etter hvert forsvinne fordi man ikke opplever at søndagsmøtet er aktuelt for dem.

Modige ledere
Pelle Hørnmark uttrykker behov for modige ledere, og han utfordrer  dem til å identifisere de som brenner for å nå ikke-kristne, og satse på dem. La dem sette agendaen og utforme gudstjenesten, sier han. Radikalt, men nødvendig. Mitt håp er at mange menigheter og ledere vil ta de rette valg med tanke på framtiden. Vi må ikke glemme hva det dreier seg om. Det dreier seg om menighetens framtid som et effektivt redskap i Guds hånd. Det handler om menneskers frelse og nasjonens framtid!

Del denne