Verden har forandret seg radikalt de siste tiårene.  Ingenting er lenger “sikkert som banken”. De bestående normer og institusjoner som tidligere skapte trygge rammer rundt menneskers liv, fungerer ikke lenger på samme måte.  Det gjør heller ikke kirken. Vi ser at begrepene “kristen” og “kirke” stadig utvannes og tilpasses tidens trender, og mange vet ikke hva de skal tro. Derfor er det viktig å definere hva det er å være en kristen, og hva er det å være menighet eller kirke i vår tid.

Tilbake til Jesus
For meg blir svaret å gå “tilbake til Jesus”. Jesus er selve kristendommens kjerne. Verden behøver å møte en kirke som ligner Jesus.  Den institusjonelle og religiøse kirke har ikke svaret, men Jesus er svaret. Den kirke som har Jesu liv og som ligner Ham, vil ikke bare overleve, men vokse! Jesus brydde seg om mennesker, Jesus var sosial og bygde relasjoner, Jesus var full av nåde og sannhet, Jesus levde i det overnaturlige, Jesus var bevisst sin identitet og sitt oppdrag. Slik kunne vi fortsette!

Identitet
Jesus var bevisst sin identitet. Han visste hvem han var, hvor han kom fra, og hvilket oppdrag han hadde i denne verden. Som kristne må vi vite det samme.  Vår identitet er ikke “vi lutheranere”, “vi baptister”, “vi pinsevenner”, “vi karismatikere” osv., men vår identitet er i Jesus. Vi er Guds barn, borgere av himmelens rike, jordens salt og verdens lys, og vi er Jesus til stede i verden. Vi er kristne! Vi er kirken! Kirke er ikke et sted vi går til, men det er noe vi er. Kirkebygninger og funksjonelle lokaliteter har sin hensikt, men de er ikke menigheten eller kirken! Vi går ikke til kirken på søndag, vi kommer sammen som kirke! Hvis vi skal være en relevant  kirke for mennesker i vår tid, må vi forstå at kirke er et liv blant mennesker der de er.

Oppdrag
Jesus var fokusert på sitt oppdrag. Det bør vi også være. Jesus sier at slik han var sendt til verden, er vi sendt til verden. Vi er her i Kristi sted, på hans vegne. Ikke som sinte krigere som fordømmer mennesker, men som gode ambassadører.
Erkebiskop William Temple uttalte i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“.  Verden er full av selvopptatte kristne, spesielt i den vestlige verden, som kommer “til kirken” på søndag for å få.  Tradisjonalisme, innadvendthet og loviskhet gjør at mange ikke lenger kommer til møter og gudstjenester. Det ble for tungt. Når vi kommer sammen er det for å få for å gi! Vi må ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!  Vårt oppdrag er rett og slett å redde verden!

Kirke der folk er
Jeg tror vi må være kirke der folk er, i hverdagen. Det vil også fylle våre kirkebygninger med mennesker som har møtt Jesus som er realitet i sine liv, og fått sine behov møtt, gjennom oss!

Del denne

Den svenske pinselederen Pelle Hørnmark har besøkt de svenske pinsemenighetene og konkludert med at menighetslivet er “for internt, for innadvendt” og for selvsentrert”. Dessverre er det ingen tvil om at han stiller rett diagnose. Det gjelder selvsagt ikke bare Sverige. Situasjonen er stort sett den samme i Norge og i hele Skandinavia. Den norske pinsebevegelsen melder i sin årsrapport om tilbakegang i 2008. Jeg tror de deler denne “skjebne” med de fleste kirkesamfunn.  Hvis det ikke kommer en radikal forandring, et paradigmeskifte, i vår forståelse av å være kirke, er jeg redd Norge kan oppleve en massiv “menighetsdød” i løpet av de neste tyve år.

På tide å våkne
Det er på høy tid å våkne. De fleste kirker og forsamlinger i Norge har en innadvendt menighetskultur hvor det meste går ut på å ta vare på det som er bygd opp. Tradisjonen er herre i stedet for tjener. Det finnes unntak, men i hovedsak er situasjonen urovekkende. Kontrastene er store.  Guds kjærlighetssirkel omfatter alle mennesker,  Jesus har gitt sitt liv for alle, evangeliet - de gode nyhetene - skal  bringes til alle, men Jesu kirke på jord er i stor grad opptatt av seg selv og sin innadvendte virksomhet.

Menighetsdød
Jeg tror det er to grunner til at mange menigheter kan bli “tatt av kirkekartet” i løpet av de neste tiår  hvis ikke noe radikalt skjer. Det ene er isolasjonen i forhold til den verden vi skal vinne. På tross av at de fleste i menigheten selvsagt bor og jobber blant ikke troende mennesker, bygger man ikke vennskap med disse på en slik måte at de inkluderes i våre sirkler.  Menigheten man tilhører har også et så tradisjonelt og innadvendt opplegg at man ikke engang ser det aktuelt å invitere vennene med til gudstjenester eller smågrupper. Den andre grunnen er manglende satsing på barne- og ungdomsgenerasjonen. Mange menigheter har et godt ungdomsarbeid, men ungdommen får ikke sette sitt preg på gudstjenesten eller søndagsmøtet. Der går det på tradisjonenes premisser, ofte med en stil som ligger mange år tilbake i tid. Det betyr dessverre at mange unge vil etter hvert forsvinne fordi man ikke opplever at søndagsmøtet er aktuelt for dem.

Modige ledere
Pelle Hørnmark uttrykker behov for modige ledere, og han utfordrer  dem til å identifisere de som brenner for å nå ikke-kristne, og satse på dem. La dem sette agendaen og utforme gudstjenesten, sier han. Radikalt, men nødvendig. Mitt håp er at mange menigheter og ledere vil ta de rette valg med tanke på framtiden. Vi må ikke glemme hva det dreier seg om. Det dreier seg om menighetens framtid som et effektivt redskap i Guds hånd. Det handler om menneskers frelse og nasjonens framtid!

Del denne

Jeg tror på en åpen og inkluderende kirke, men det betyr ikke en “tannløs” kirke som mener ingenting om allting. Jeg tror de fleste vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det må vi forholde oss til på en positiv måte. Det er både spennede og utfordrende. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Mange frykter Islam, men jeg heller peke på den humanistiske nøytraliteten og misforståtte toleransen. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir rett og slett helt feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. Kjønnsnøytrale ekteskap har neppe positiv klang blant muslimene. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for den kristne tro som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Vi verken skal eller kan påtvinge noen en bestemt tro, og vi skal respektere alles tro og overbevisning. Men det skal ikke hindre oss si å bygge samfunnet på positive og kraftfulle livsprinsipper og verdier. Det er nok å nevne livsrett og menneskeverd, sannhet og ærlighet, ekteskap og troskap, nestekjærlighet og solidaritet. Kirken må våge å tale klart i moralske spørsmål. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.
Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er store deler av kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne