Dette er sorgens tid i vårt land. Uventet , utenkelig og brutalt , fredag 22. juli, skjedde det som aldri kunne skje i vårt fredelige og lille land, Norge. Denne fredag ble en dødens og ondskapens dag. Først bombes regjeringskvartalet, og ikke lenge etter angripes AUFs ungdomsleir på Utøya. Ubønnhørlig og nådeløst drepes nærmere 100 mennesker, de fleste ungdom på leiren.

Bak ugjerningen står en 32 år gammel nordmann med hatske holdninger mot kommunister og muslimer.  Enkelte medier var tidlig ute fredag kveld og spekulerte i om det var Al-Qaida, oberst Gadaffi eller kanskje Mulla Krekar som sto bak dette. Jo, ekstreme islamistiske grupper har erklært hevn over Norge på grunn av karikaturtegningene av profeten, og på grunn av vårt internasjonale fredsangasjement i Irak, Afghanistan og Libya. Men dette var ikke tid for spekulasjoner. Og det var ingen av disse! I stedet viser det seg at dette er “en av våre egne” unge menn med ekstreme holdninger på en annen ekstrem side av den politiske skala. Sjokket er enormt!

Det er ennå mye vi ikke vet. Var Anders Behring Breivik alene om disse uhørlighetene, eller finnes det medsammensvorne? Hvordan kunne han utvikle slike ekstreme holdninger og til og inneha vilje og evne til å gjennomføre ondskapen? Vi spør også oss selv hvorfor det tok så lang tid å komme ungdommene på Utøya til unnsetning. Hvert minutt kunne spart liv. Spørsmålene må få sine svar i tur og orden. Akkurat nå er det sorgens tid. Vi kan bare berømme kongehuset, statsminister, politi og myndigheter, sykehus og hjelpeapparat, og ikke minst kirken for håndteringen av denne situajsonen. Søndagens messe i Oslo Domkirke og lignende arrangement over hele landet ble viktige elementer i sorgen og bearbeidelsen av dette i vårt folk. I sorgens tid vender mange seg til Gud.

Drapsmannen hadde valgt sine mål med omhu. Regjeringskvartalet og ungdomsleiren. Men dette rammet oss alle, og noen mye mer enn andre. De overlevende må leve med dette resten av sine liv. Familie og nære venner bak de nesten 80 døde står også foran store påkjenninger i dagene som kommer. De kommer fra hele vårt land, og dette får enorme ringvirkninger i byer og lokalsamfunn. Jeg enker også på gjerningsmannens familie. Det handler også om et fortvilet morshjerte.

Det samholdet vi har sett i sorgen de siste par dagene er enestående og må fortsette i de neste fasene av dette dramaet.  Død, sorg og håp er ikke motsetninger. Sorgens tid må også bli en håpets tid. Hvis ikke blir det hatets tid. Gjerningsmannen og de eventuelt medsammensvorne må få de strengeste straffer. Men uansett må ikke det hat som drev drapsmannen få næring gjennom det han har gjort. I stedet vil vi stå sammen i håpet om at vårt land skal fortette å være et levende demokrati, og i håpet og troen på at slike ekstreme holdninger som førte til denne ugjerningen ikke skal få utvikle seg i noe miljø.

Norge er i dag et land i sorg. Tydelig ser vi at midt i vår materialistiske vellykkethet murrer farlige ting under overflaten. Midt i vår rikdom kjenner vi fattigdom. Det kaller oss til bønn. Som kristne vil vi mer enn før be for land og folk; for kongehus, regjering, storting og for alle som er med og styrer landet. Midt i sorgens tid kommer Jesus oss i møte med trøst og håp for vår nasjon.

1Tim 2:1-4
Jer 29:11

Del denne

Nyheten om Michael Jacksons plutselige død har sjokkert en hel verden.  Enda en verdenskjent artist som dør alt for ung og under spesielle omstendigheter. Han var en stor artist og fortjener sikkert betegnelsen “kongen av  pop-musikken”, men hans liv var fullt av problemer og mystisisme. Det var vondt at det skulle ende slik for “Jacko”.
Den kjente amerikanske presten og politikeren, Jesse Jackson, som var en venn av Michael Jackson, og hans tidligere kone, Lisa Presley, sier begge at Michael kjente sin skjebne. Uansett er det tragisk.

Jeg husker tilbake på Elvis Presleys plutselige og  tragiske død i 1977. Avisene skrev med store typer: Kongen er død! Elvis var uten tvil kongen av “rock and roll”! Det er mange likhetspunkter mellom disse to personene, og ikke minst disse dødsfallene på tross av 32 års mellomrom.
To “konger”, to fantastiske artister, to generasjoner, og begge var enormt populære og levde samtidig under et umenneskelig press i offentlighetens søkelys.  De mestret dessverre ikke livet like godt som musikken.

Da Elvis døde i 1977, skrev jeg straks en traktat som jeg kalte “Elvis, Jesus og deg”. Vi delte ut traktaten overalt. Det var på den tiden da kristen ungdom var frimodig ute på gatene med store bibler og “en vei-tegnet” på ryggen!  Budskapet var enkelt.  Kong Elvis er død, men kongenes konge, Jesus, Han lever!

Historien har fostret mange store kvinner og menn. Noen navn er på en spesiell måte risset inn i historien på grunn av enorme bragder, evner og talenter. Konger, presidenter, hærførere, religionsstiftere, vitenskapsmenn, forfattere, artister, musikere, og slik kunne vi fortsette.
Men ingen kan sidestilles med mennesket og gudesønnen, Jesus Kristus, som bygde bro mellom himmel og jord, overvant døden og åpnet veien til Gud.

Verden sørger når de store idolene går bort, og vi synes alle det er trist. Men heldigvis har vi et budskap om framtid og håp for alle mennesker. Jesus er verdens håp - og Han lever!

Del denne