Del denne

Pastor Paul Scanlons bok “Kryss over (”Crossing over”) har blitt lest av mange med stor  interesse. Boken omhandler ikke en eller annen berømt megakirke i USA, eller en voksende “supermenighet” i Korea, men en menighet i en by i Bradford, England. Dette kan vi identifisere oss med.

“Kryss over” har blitt et begrep for forandring. Fra fortid til framtid, fra tradisjon til nytenkning, fra innadvendthet til utadvendthet, fra isolasjon til fruktbarhet, fra stagnasjon til vekst, og fra generasjon til generasjon . Med andre ord; akkurat det vi trenger her “hjemme på berget”! Selv sier Scaclon i sitt forord til boken: “Det finnes mange menigheter som har hatt en fantastisk fortid, men som ikke har noen framtid uten at det skjer en radikal forvandling.” Dessverre tror jeg han har fullstendig rett.

Historien om menigheten i Bradford er spennende. Selv om denne menigheten hadde sine særegenheter i synet på apostler og embeder, kan den på mange måter godt sammenlignes med en norsk frikirkemenighet, eller for den saks skyld et luthersk bedehus, med mange gode og oppriktige troende som ber om vekkelse og venter på at noe skal skje. Det var bare ett stort problem: Ingen vekst!
Slik var situasjonen på slutten av 90- tallet. Ti år senere er menigheten 10-doblet! Jeg tenker at her må det være noe vi kan lære!

Jeg har vært pastor i over 30 år. Jeg har sett framgang og tilbakegang, vekst og stagnasjon, medgang og motgang. Jeg er takknemlig for å ha vært pastor i en levende menighet som har levd i stadig forandring. Det kostet en pris å gå gjennom vår store “Kryss over- prosess” på slutten av 80-tallet og bli til Karisma Senter/Karismakirken.  Likevel ser jeg at alt for mye krefter har gått med til å vedlikeholde virksomhet, “blankpusse gamle troende” og holde liv i våre “karismatiske ritualer”. Det er et tankekors at den karismatiske menighetskulturen har blitt alt for selvopptatt og innadvendt, og mange er mye mer på jakt etter nye åndelige opplevelser enn etter menneskers frelse,

Bradfordmenigheten gjorde noen kraftige oppdagelser. Det var egentlig ikke for lite bønn det sto på, eller mangel på Den Hellige Ånds kraft. Det var heller ikke Gud som “måtte gjøre noe”.  Problemet var at menigheten var isolert fra den verden den skulle vinne. Når synderne begynte å komme, var det mange av “bønnesjelene” som ikke ville være med fordi det skjedde på en ny måte. Folk klagde på at de ikke fikk sitte på sin vante plass, og ledere var såret over at de mistet sine posisjoner. Paul Scanlon gir en håpefull hilsen, ikke minst til forkynnere og menighetsledere:” Din tid trenger ikke være omme, og din dag behøver ikke være over. Dagens utfordringer i menigheten din trenger ikke å bety slutten på din tjeneste, men snarere begynnelsen på noe nytt.”

Del denne

Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den omfatter alle mennesker på kloden.  Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin sirkel til bare jøder. Han var veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“. Les historien i Apostlenes Gjerninger, kapittel 10.

Den kristne religionen
Den “kristne religionen” med alle sine bud og krav har holdt mange borte fra “den gode sirkel”. Mange har blitt ekskludert fra “det gode selskap” i menigheten når det har gått i stykket for dem i livet. Det unge paret som “måtte” gifte seg. Den unge kvinnen som ble gravid utenom ekteskap. Den nyfrelste alkoholikeren som hadde et tilbakefall. Ungdommen som vokste opp i menigheten, men som gjorde opprør mot det loviske og fastlagte mønster. Slik kunne vi fortsette. Listen vil bli lang. Det handler ikke om å unnskylde synd eller om at alt er like bra, men om å akseptere og respektere hverandre, og ha omsorg for den som strever og sliter.

Jesus er for alle
Verden er vidåpen for Jesus, men mange er ikke åpne for kirken eller de kristne. Den kristne religionen er ikke attraktiv. Vi må utvide våre hjerter og gi plass for nye mennesker i våre sirkler. Hverdagen er vår viktigste arena for å berøre mennesker med Guds kjærlighet. All religion har i sitt vesen å ekskludere mennesker på grunn av hvem de er eller hva de gjør, men Jesus inkluderer alle, og de gode nyhetene om hva Jesus har gjort på korset tilhører alle.

Ut av religionens trange sirkel
Hva er forskjellen på religion og ekte kristen tro? Religion handler om å gjøre, kristen tro handler om at det er gjort. Det er stor forskjell på gjøre og gjort. Hvert eneste menneske fortjener å få høre alt om han som ga sitt liv for dem, slik at de kan ta imot den største av alle gaver, evig liv! I kirker og bedehus i Norge forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag. Det er på tide å komme ut av religionens trange sirkel. Ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!

Del denne

Verden har forandret seg radikalt de siste tiårene.  Ingenting er lenger “sikkert som banken”. De bestående normer og institusjoner som tidligere skapte trygge rammer rundt menneskers liv, fungerer ikke lenger på samme måte.  Det gjør heller ikke kirken. Vi ser at begrepene “kristen” og “kirke” stadig utvannes og tilpasses tidens trender, og mange vet ikke hva de skal tro. Derfor er det viktig å definere hva det er å være en kristen, og hva er det å være menighet eller kirke i vår tid.

Tilbake til Jesus
For meg blir svaret å gå “tilbake til Jesus”. Jesus er selve kristendommens kjerne. Verden behøver å møte en kirke som ligner Jesus.  Den institusjonelle og religiøse kirke har ikke svaret, men Jesus er svaret. Den kirke som har Jesu liv og som ligner Ham, vil ikke bare overleve, men vokse! Jesus brydde seg om mennesker, Jesus var sosial og bygde relasjoner, Jesus var full av nåde og sannhet, Jesus levde i det overnaturlige, Jesus var bevisst sin identitet og sitt oppdrag. Slik kunne vi fortsette!

Identitet
Jesus var bevisst sin identitet. Han visste hvem han var, hvor han kom fra, og hvilket oppdrag han hadde i denne verden. Som kristne må vi vite det samme.  Vår identitet er ikke “vi lutheranere”, “vi baptister”, “vi pinsevenner”, “vi karismatikere” osv., men vår identitet er i Jesus. Vi er Guds barn, borgere av himmelens rike, jordens salt og verdens lys, og vi er Jesus til stede i verden. Vi er kristne! Vi er kirken! Kirke er ikke et sted vi går til, men det er noe vi er. Kirkebygninger og funksjonelle lokaliteter har sin hensikt, men de er ikke menigheten eller kirken! Vi går ikke til kirken på søndag, vi kommer sammen som kirke! Hvis vi skal være en relevant  kirke for mennesker i vår tid, må vi forstå at kirke er et liv blant mennesker der de er.

Oppdrag
Jesus var fokusert på sitt oppdrag. Det bør vi også være. Jesus sier at slik han var sendt til verden, er vi sendt til verden. Vi er her i Kristi sted, på hans vegne. Ikke som sinte krigere som fordømmer mennesker, men som gode ambassadører.
Erkebiskop William Temple uttalte i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“.  Verden er full av selvopptatte kristne, spesielt i den vestlige verden, som kommer “til kirken” på søndag for å få.  Tradisjonalisme, innadvendthet og loviskhet gjør at mange ikke lenger kommer til møter og gudstjenester. Det ble for tungt. Når vi kommer sammen er det for å få for å gi! Vi må ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!  Vårt oppdrag er rett og slett å redde verden!

Kirke der folk er
Jeg tror vi må være kirke der folk er, i hverdagen. Det vil også fylle våre kirkebygninger med mennesker som har møtt Jesus som er realitet i sine liv, og fått sine behov møtt, gjennom oss!

Del denne

Så er det streik igjen……
Som vanlig rammes en uskyldig tredjepart kraftig, og færre og færre har sympati for dette. Det skinner også igjennom at mange av de som er i streik ikke helt fatter hvorfor..

Etter min mening er det nødvendig med en ny debatt om bruk av streik som “våpen” i lønnskonflikter.
At de årlige lønnsjusteringene ikke kan løses ved et forhandlingsbord blir etter mitt syn meningsløst i et demokratisk samfunn i 2010.

Jeg har ingen problemer med å se i et historisk perspektiv at det har vært nødvendig for arbeidsfolk og folk generelt å reise seg i forhold til undertrykkelse og utnyttelse i vårt samfunn. Men vi lever i et demokrati
hvor lønnsvilkår og arbeidsforhold beskyttes og ivaretas så vel innenfor det demokratiske politiske system, som gjennom lovlige organisasjoner.

Det advares stadig mot høye lederlønninger og urimelige “fallskjermer” i det norske samfunn, og noe av dette har gått alt for langt. Men det er også grunn til å advare mot kravmentaliteten på den andre siden, blant arbeidstakerne generelt.
Det finnes fremdeles skjevheter å rette opp i det norske samfunn, blant ulike yrkesgrupper og ikke minst i forholdet kvinner - menn. Og det bør ikke være noen tvil: En god arbeider er en god lønn verd!
Men streik forsurner samarbeidsklimaet og skaper feil holdninger som ingen vil tjene på i det lange løp.

Vi har det enormt godt i dette landet, og la oss ikke glemme å være takknemlige for det.
Takken bør gå både til Gud og til de som har gått foran oss og bygd opp landet. Og så må vi fortsette å bygge landet på sunne holdninger som gjensidig respekt, rettferdighet og troverdighet!

Del denne

Ill. foto: Leif Juster

Mange husker skuespilleren Leif Juster. Ett av hans mesterverk er den legendariske  framføringen av “mot normalt” I dag ser vi at den postmoderne, humanistiske “religionen” i Europa, har avskaffet de fleste absolutter. Mennesket settes i sentrum, alt blir subjektivt, sannhet som begrep forsvinner. Det blir vanskelig å holde orden på hva som er normalt eller “mot normalt”.

Den katolske kirke rystes i disse dager av anklager om pedofile og homofile overgrep i stor stil. Noen så “Viggo på lørdag” hvor pater Kjell Arild Pollestad forsvarte seg frisk mot anklagen om voldtektsforsøk på en navngitt katolsk prest. Jeg har selvfølgelig verken ønske om eller mulighet til å bedømme denne aktuelle saken. Pollestad selv  gjorde det eneste han kunne gjøre, nemlig å møte fram i studio og forsvare seg. Generelt er det tragisk å se hvordan unormale ting har fått utvikle seg innen presteskapet og klosterlivet i Den Katolske Kirke, men vi må tross alt ikke glemme at de aller fleste overgrep skjer faktisk innen hjem og familie. Uansett, hver eneste overgrep er ett for mye, ikke minst når det rammer barn!

Seksuelle overgrep er både “mot normalt” og tragisk, og det må forventes en høy standard innen den kristne kirke. I kirker og menigheter må vi behandle dette både preventivt, sjelesørgerisk, og i forhold til lov og rett. Taushetsplikten er hellig, men skal ikke beskytte lovløshet eller overgriperen framfor offeret. Slike saker har mange sider, og prester, pastorer og ledere behøver skolering i å håndtere slike situasjoner.

Media har en viktig oppgave, både som samfunnsaktør, og som en normgivende kraft og forsvarer av rettferdighet. Men det går for langt når medias rolle blir å være en moderne gapestokk. Nyheter blir viktigere enn rettferdighet, og det kan undergrave rettssikkerheten. Det blir lett dobbeltmoral. Folk som får uriktige beskyldninger mot seg får sine liv ødelagt, og media gjør lite for å rette på det der hvor det faktisk tok feil.

Pater Pollestad hadde et viktig poeng når han hevdet at det ikke er noe unormalt i å gi en av samme kjønn en vennskaplig klem, eller å dele et dobbeltrom på hotell. Vi lever i en tid da svært mye unormalt har blitt “normalt”, men det er også mye normalt som kan bli “unormalt”. Å bo sammen med en venn eller kollega av samme kjønn på en reise, er helt normalt selv om det kan finnes unntak hvor dette ble unormalt. Naturlige kjærlighetsuttrykk innen vennskap og familie må ikke mistenkeliggjøres. Resultatet blir et kaldt og følelsesløst samfunn.

Vi behøver et samfunn uten fordømmende holdninger, men med klare normer og begreper om hva som er normalt. Vi mennesker er forskjellige og har forskjellig kulturell bakgrunn og uttrykksmåter. Men det er og blir noe som er normalt og noe som er “mot normalt”.

Del denne

Kristne mennesker har dessverre lett for å bli feilfokusert. Hvis vi tar fokuset bort fra Jesus, blir kristenlivet ganske slitsomt! Det blir religion.

Det er lett å få feil fokus. Noen lever etter sine følelser, og kristenlivet preges av fordømmelse og skyldfølelse. Andre er mest opptatt av den siste profetien de fikk, i stedet for å fylle seg med Guds Ord. Noen sender sine bønnemner til predikanter over hele verden, i håp om at kraften til bønnesvar eller helbredelse skal finnes et eller annet sted, i stedet for å feste blikket på hva Jesus har gjort. Andre legger vekten på spesielle og “dype” åndelige temaer og fortolkninger, i stedet for den enkle kjærligheten til Guds Ord. I sin lengsel etter mer av Gud tiltrekkes mange av miljøer som preges av mystiske og merkelige åndelige fenomener, i stedet for å fokusere på kraften i evangeliet. Noen utvikler spesielle former for åndelig krigføring i stedet for å stå fast i den seieren Jesus har vunnet. Listen kunne blitt lang. Jeg sier ikke at alt er galt, jeg sier bare at fokuset lett blir feil.

Vi er oppatt av at Gud må gjøre noe. Selvsagt er det mange situasjoner hvor vi behøver å se Guds forvandlende kraft. Likevel blir det mye “å streve” i stedet for “å leve”! Lovisk strev avløses av karismatisk strev. Hvis vi bare ba litt mer, trodde litt mer og gjorde litt mer, ville det bryte gjennom, og hele tiden føler vi at det er “rett rundt hjørnet”. Vi oppfører oss som om Gud er langt borte, enda han er nær ved. Lovsang og bønn handler om å få Gud til å komme og gjøre noe, i stedet for å takke for det han har gjort. Det blir som om vi med vår innsats må forandre Gud slik at han blir villig til å gripe inn. Men de gode nyhetene er at Gud har gjort alt det som må gjøres - en gang for alle! Det vi skal gjøre er å ta imot og takke, og leve i det. Og Den Hellige Ånds oppgave er å formidle til oss det Jesus har gjort!

Paulus bønner i Efeserbrevet fascinerer meg. Han ber ikke om at de troende skal få mer kraft, være mer ivrige, vinne flere for Gud, og oppleve større ting. Men først og fremst ber han om at de må få se hvem Jesus er og hva han har gjort på korset. Her er vi ved kjernen. Et fornyet fokus  hva Jesus har gjort for oss. Det forløser takk og tilbedelse, bønn og tro, vekst og hellighet, og kraft til liv og tjeneste. Når menighetens forkynnelse og lovsang slutter å handle om alt det vi må gjøre og i stedet handler om det Jesus har gjort, kommer det respons fra hjertene. Vår forståelse av kristenliv, menighetsliv og tjeneste blir totalt forandret når vi baserer det 100 % på det som Jesus har gjort. Da skal vi også få se at det vi har bedt om og lengtet etter blir en virkelighet.

Del denne

Siden avisene Stavanger Aftenblad (”Er dette ondskapens akse?”) og Vårt Land (”Dommedagsprofetier og endetid”) i dag, 19.april, siterer fra min blogg om “Finanskrise og endetid” fra februar i fjor, gjengir jeg den i sin helhet her på min blogg. Vårt Land skriver: “Etter finanskrisen skrev pastor Arnfinn Clemetsen om endetiden på sin blogg: - Ingen tvil om at vi ser opptakten til dette på mange områder i vår tid. Krig, terror, jordskjelv, naturkatastrofer og finanskriser er noen av stikkordene, skriver Clementsen.”

Sitatene gir ikke et helt bilde i det jeg skrev, og er først og fremst en kommentar til finanskrisen. Men min artikkel er faktisk relevant også inn i de siste måneders og ukers begivenheter med jordskjelv og vulkanutbrudd. Jeg behandler også endens tid, Jesu gjenkomst og dommedag i forhold til klimatrusselen, natukatastrofer, krig og terror og mye mer i min bok “Livet i endens tid”, Hermon Forlag.

Slik jeg forstår Bibelen er ikke dommedag nær. Mange forveksler dommedag med Jesu gjenkomst. Ifølge Bibelen vil Jesu gjenkomst være starten på en 1000 årig fredsperiode på jorden, og ikke før etter dette kommer dommens dag. Likevel skal vi ta alvorlig at en eventuell økning av naturkatastrofer er et av tegnene på det som Bibelen kaller endens tid. Likevel, å bruke det som skremsel er helt feil!
Men vår tids “dommedagsprofeter” er stort sett ikke prester og predikanter, men vitenskapsmenn og klimaforskere. Det kristne budskapet handler om håp og framtidstro.
Uansett, vårt fokus i dag må være å hjelpe de som trenger hjelp, og sammen arbeide for å skape en bedre verden!

Del denne

Et samfunn må bygge på tydelige og solide verdier. Norge har tradisjonelt vært et land hvor den allment aksepterte tenkemåte har hatt sin basis i Bibelen og det kristne verdigrunnlag.I vår tid med kulturelt og religiøst mangfold, ser det ut til at flere og flere har problemer med å stå for de kristne verdier, eller forklare hva disse verdier er. Vi trenger en verdidebatt som tydeliggjør forskjeller og som klargjør hvilke verdier det norske samfunn skal bygge sin framtid på.

Kristendom og humanisme
Selvfølgelig er det likheter mellom kristendom og humanisme. Mange ord og uttrykk er de samme; kjærlighet, respekt, toleranse og forståelse. Likevel en det en stor forskjell. Kristne verdier bygger på grunnleggende absolutter som troen på at det finnes en Gud, og på Bibelens prinsipper.
Humanismen, derimot, er et tankesystem som setter mennesket i sentrum i stedet for Gud, og gjør alt relativt. Absoluttene blir borte, og på tross av mange gode og riktige ord forsvinner grunnlaget under våre føtter. Her er det selvfølgelig viktig å skille mellom “humant”, “humanitært” og “humanistisk”. Humanisme er en livsfilosofi, mens humant og humanitært er viktige verdier som vi finner i de fleste religioner og livsanskuelser, og ikke minst i kristen tro. Det er betenkelig at den humanistiske filosofi har fått et så sterkt fotfeste i hele vårt samfunn. Det gjelder innen politikk, skole, utdanning og kultur, men faktisk også langt inn i kirken som skulle være en kraftfull bærer av de positive, kristne verdier.

Den nøytrale folkekirken
De kristne verdier som vårt samfunn har vært bygd på gjennom generasjoner, utfordres i dag av den humanistiske livsfilosofi. Ved at den kristne tro mer og mer nøytraliseres i skolen, mister den oppvoksende generasjon et viktig fundament. Her har den rødgrønne regjeringen tydelig vist sin agenda. I “Trond Giskes folkekirke” er det plass for alle. Det blir en nøytral folkekirke hvor alle kan tro som de vil og leve som de vil, og vi vil få en kirke som er begrenset til en serviceinstitusjon, med biskoper og prester som seremonimestre. Til slutt står verken begrepet “kirke” eller “kristen” for noe som helst. Jo, det blir både bredde og takhøyde i en kirke som “passer for alle”, men jeg tviler på om det er dette vårt folk egentlig ønsker. Dette handler selvsagt ikke om å påtvinge noen en kristen tro, men jeg er overbevist om at de fleste vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det forholder vi oss til på en åpen og positiv måte. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir likevel feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for de verdier som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier på dagsorden
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende. Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt og stort sett mener ingenting om allting, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne

Karismakirken i Stavanger har knyttet seg til Pinsebevegelsen.  På menighetens nettside (www.karisma.no) kan du lese om bakgrunnen og begrunnelsen for dette.
Pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier, intervjuer meg i den forbindelse, og både overskrift og billedtekst legger vekt på at så vel menigheten som Clementsen “finner tilbake til røttene”. For øvrig et bra intervju som forklarer bakgrunnen på en god måte.

Tilbake - eller framover
Kombinasjonen av å være bevisst på sin bakgrunn og sine røtter, og samtidig leve i stadig utvikling og forandring,  gir sunnhet,  balanse og styrke i livet.  Verken Clementsen eller Karismakirken har noen gang forlatt eller fornektet våre røtter. Beslutningen om å tilknytte oss Pinsebevegelsen, er ikke motivert ut fra “rotløshet” eller lengsel etter å “komme tilbake”, men ut fra hva vi tror er det beste med tanke på framtiden!
Vi forlot den offisielle Pinsebevegelsen i Norge i 1992 i en tid med mange brytninger. Men det betyr ikke at vi har vært uten røtter. Røttene har vært der, først og fremst i Kristus, men også i historien. Menigheten ble opprinnelig grunnlagt i 1916, og på slutten av 80-tallet gikk den igjennom en revitalisering og omstrukturering. Vi ønsker å leve i stadig forandring - og se framover!
Gode relasjoner har også vært der hele tiden med så vel pastorer og menigheter i Pinsebevegelsen som med mange andre i ulik sammenheng. Røtter og ståsted må aldri sette grenser i forhold til andre.

Historieskapere, ikke historietjenere
Pastor Brian Houston sier: “Vi er takknemlig for fedrene, men har større lojalitet til framtiden. Vi vil være historieskapere, ikke historietjenere. Vi vil lære av historien, men ikke gjenta den. Du kan bygge noe som skaper historie, men du gjør det ikke ved å forbli i det forutsigbare og kjente, men ved å bevege deg mot det ukjente og uforutsigbare. Du trenger ikke å snu ryggen til dine røtter, og det finnes områder der du skal være forutsigbar, men samtidig vil jeg utfordre deg til å være overgitt til det uforutsigbare.”
Jeg er enig med pastor Houston i hans konklusjon: “Erfaring er en god tjener, men en elendig herre!”

Fram til urkristendommen
Pinsebevegelsens grunnlegger i Norge, Thomas Ball Barrat, hadde nettopp denne innstillingen. Derfor ble ikke hans motto: “Tilbake til utkristendommen, men “Fram til urkristendommen!” Her er det en stor forskjell. Vi skal alltid framover!
En bil har både frontrute og bakspeil. Bakspeilet har sin viktige funksjon, men stort sett lønner det seg å se gjennom frontruten. Vi takker Gud for røtter og historie, samtidig som vi er overgitt til å tenke nytt og se framover!

Lange og kraftige røtter
Som menigheter og kristne har vi lange og kraftige røtter. Den første kirke ble født i ånd og kraft på pinsedag i Jerusalem for 2000 år siden. Her er vi koblet på en sterk og lang åndelig kraftlinje. Vi har også røtter i den menighet og åndelige sammenheng vi ble født inn i eller kom inn som kristne. Å tilhøre er lokal menighet er nødvendig, og å være en del av et konkret nettverk eller sammenheng kan gjøre oss sterkere. Men vi må skille ut hva som er gode, solide og levende røtter som gir oss livskraft og vekstmuligheter, og bli ferdige med visne og døde religiøse tradisjoner.
Uansett er ikke dette tiden for å blankpusse kirkesamfunn og tradisjoner, men behovet er åpne, utadvendte og inkluderende menigheter som står sammen i alt sitt mangfold for å bringe den levende Jesus til landet!

Del denne