Nylig deltok jeg i panelet på “Den store humorfestivalen” med tema: “Humor og tro/religion”. Debatten ble ledet av Per Inge Torkildsen. Det ble egentlig mer humoristisk meningsutveksling enn debatt, tiden gikk for fort til å gå i dybden. Likevel ble viktige sider belyst. Humor er viktig for oss mennesker, og vi må ikke sette for snevre grenser på dette område. Humor kan utelukkende ha den hensikt å skape latter og glede, men den kan også være samfunnskritisk og opinionsdannende. Men når komikk blir personsjikane, endeløse tirader av banning og sexprat, eller direkte krenkelse av andres tro og meninger, bør det stilles spørsmål. Her har komikere et etisk ansvar som alle andre aktører i samfunnet.

Grunnleggende tror jeg på glad kristendom, og humor er en del av dette. Mye kristne møter og gudstjenester er alt for kjedelige, lite engasjerende og mangler humor. Gud har skapt humoren, og såvel predikanter som menigheter må lære seg å bruke dens positive kraft enda bedre.
Kirker og pastorer er sikkert ikke så spennende objekter for parodi som politikere og kjendiser, men vi må selvsagt også tåle å bli holdt moro med. Jeg husker godt når Steinar Lyse og Per Inge Torkildsen (Løgnaslaget) tidlig på nittitallet “gikk løs på” Karisma Senter på TV-Vest. Senere “fikk jeg den ære” å bli parodiert i høstens revy på Folken. Noen synes det var ille, men jeg må innrømme at det var morsomt.

Likevel er det grenser som komikere må tenke igjennom, og som vi alle må tenke igjennom. Når komikk og parodi blir sjikane glemmer man at alle har et liv og en familie som er mye verd. Vi må også tenke på at komikkens bruk av ord flytter grenser og setter grenser, og ingen ønsker seg et samfunn uten noen grenser. Noen ganger kan det virke som om journalister og komikere er hevet over de grenser alle andre må forholde seg til.

Samtidig vil jeg hevde at kristne ledere og kirker er svært tolerante. Muslimene tåler ikke at deres profet eller hellige bok blir spottet. Som kristne, derimot, tåler vi latterliggjøring av vår tro og kristne symboler hele tiden. Selvsagt må vi skille mellom parodiering av dumheter vi gjør, måter vi taler på eller gjør ting på, symboler og ytre ting, og selve budskapet. I min kristne forståelse betyr ikke ytre ting, kirkebygg og religiøse symboler mye, det er det indre liv som teller. Innholdet er hellig, ikke innpakningen. Likevel er jeg bevisst på grenser i forhold til det som oppleves hellig og ukrenkelig for mennesker, ikke minst for andre, uansett hvilken tro de måtte ha.

Det finnes ingen ferdig fasit på hvor disse grenser går, men det bør debatteres og fokuseres på. Også homoristiske samfunnskritikere og kritiske journalister må være under konstruktiv kritikk.

Del denne

I Norge har vi en god ordning som gir hver skattebetaler retten til 12000 i fradrag på selvangivelsen for gaver til frivillige organisasjoner og menigheter. Dette er ikke minst et resultat av Kristelig Folkepartis utrettelige innsats for frivillighets-Norge.
Nå melder avisene at regjeringen velger å frata frittstående menigheter ordningen med skattefradrag for gaver i neste års statsbudsjett. Dagfinn Høybråten er på banen og sier: “Det viser manglende respekt for religionsfriheten når menigheter som ikke organiserer seg slik det passer regjeringen skvises ut av fradragsordningen.”

Hvis dette medfører riktighet, er det nok et eksempel på regjeringens arroganse i forhold til kristne forsamlinger og trosfrihet.

Etter min mening skulle dette være en ganske enkel sak. Alle menigheter som er registrerte  som trossamfunn, eller er ordnet som en forening/ stiftelse osv., bør ha samme vilkår, enten de tilhører et nasjonalt kirkesamfunn eller er frittstående.

Jeg håper at media tar kraftig tak i dette, og at regjeringen får merke de neste dagene at vi lever i et samfunn hvor toleranse og like rettigheter ikke bare skal gjelde de som passer inn i regjeringens form.

Del denne

Misjonsselskapet har blitt kritisert for å leie ut sine lokaler til kronprinsesse Martas engleskole. Isolert sett er ikke det noe problem. Lokaler, ikke engang kirker, er hellige i seg selv. Gud bor ikke i hus gjort med hender. Sann kristendom handler ikke om bygninger, relikvier eller religiøse symboler, men om hjertets tro og forhold til Gud. Jesus var tydelig ovenfor kvinnen ved brønnen; det handler ikke om å be på et spesielt fjell eller et såkalt hellig sted, men det handler om hjerter som ber i ånd og sannhet.

Derfor blir dette mer et spørsmål om hva kristne kirker vil identifisere seg med når de eventuelt leier ut kirkebygg og lokaler til denne type arrangement. Åndelig sett betyr det ikke så mye om man leier ut til engelskolen, et business arrangement eller et opplegg i kommunal regi. Hvis man har et forretningsmessig forhold til utleie av sitt kirkebygg eller lokale, mener jeg at det er plass for Martas engleskole, selv om det er klokt å presisere at man leier ut lokalet og ikke går god for innholdet. Man kan til og med få en mulighet til å komme på banen og fortelle hva man tror på! Nå har kronprinsessen tydelig forklart at det skal ikke skje spiritisme eller “kontakt” med døde, og godt er det, selv om det her er et stort grenseland. Her forstår jeg biskopene. Et sted går grensen!

Nyåndeligheten er på full fart inn i landet, og store deler av det norske folk ser ut til å ta del i en “åndelig bølge”. Det beklagelige er at de fleste av disse ikke ser etter svar i kristne kirker, og det meste av dette går den kristne kirke forbi. Engler finnes i følge Bibelen, og det er Jeus som er veien til himmelen. Men engledyrkelse blir avgudsdyrkelse. Englene har sin oppgave, men de skal ikke ha vår oppmerksomhet eller tilbes. Kristen tro handler ikke om mystisisme, men om kraftfulle åndelige realiteter.

La oss bruke nyåndeligheten til å komme på banen med budskapet om Jesus Kristus. Han har stått opp fra de døde, Han lever i dag, og Han gjør tegn og under. Her ligger enorme muligheter for alle som er opptatt av det åndelige og overnaturlige. Vi behøver ikke å gå “over bekken etter vann”! Kirker og menigheter: Sett det overnaturlige på agendaen nå!

Del denne

Pastoren i en menighet i USA har varslet at de skal brenne Koranen 11. september. på årsdagen for terrorangrepet i New York i 2001. Nå er pastor Terry Jones og menigheten i “tenkeboksen” etter alle de advarsler og protester som har kommet mot dette. Vi får håpe at denne mannen og hans disipler besinner seg! De har enda et par dager på seg til å komme til fornuft.

Selvsagt er det respektløst og meningsløst å brenne “hellige bøker”, enten det er Bibelen eller Koranen. Jeg mener det samme om flagg. Brenning av flagg er en respektløs handling, uansett hvem som gjør det og for hvilken sak. Vi har sett disse ting i politiske protester, og til og med i underholdningsbransjen. Verden behøver ikke denne typen aksjoner, eller “morsomheter”.  Respekt for hverandres tro og meninger er en grunnleggende verdi! Respekt betyr ikke enighet, men uten gjensidig respekt blir all dialog og fredsarbeid umulig!

En annen sak er at for en kristen er ikke Bibelen en relikvie eller “hellig gjenstand”. Det er innholdet som er hellig, ikke permer og trykksverte. Man kan brenne Bibler, men innholdet lever! Men det forsvarer selvsagt ikke å brenne verken Bibler eller andre “hellige bøker”. Jeg tror at Bibelen er Guds Ord til alle mennesker, men jeg har ingen problemer med på vise respekt for de bøker som regnes som hellige i andre religioner. Paulus viste respekt for de religiøse og deres gudstro da han besøkte Areopagos, selv om han ikke var enig med dem. Og Jesus sa tydelig at slik vi vil at andre skal være og gjøre mot oss, slik skal vi være mot dem.

Del denne

Det snakkes stort sett lite om klimaendringer og miljøansvar i norske kirker, spesielt frikirker og vekkelsesbevegelser har liten tradisjon for dette. Det snakkes mer om dette i visse teologiske miljøer som oppfattes mer politisk orientert. Der hører man om klimautfordringene, sosial rettferdighet, og støtte til frigjøringsbevegelser.

Jeg holder meg til klima denne gang. Det kan være mange årsaker til unnfallenheten. Evangeliet er selvsagt viktigst. Å få folk til himmelen betyr mye mer enn hva slags luft de puster inn mens de lever. En annen sak er forkynnelsen av endetiden. Når klimaproblemene og manglende ozonlag blir et tegn på endens tid og en oppfyllelse av profetier, mister man lett noe av engasjementet til å kjempe for et bedre klima. “Who cares?”

Det er ingen motsetning. Martin Luther ble engang spurt om hva han ville gjøre hvis han visste at Jesus kom igjen i morgen. Da svarte han at han ville gå ut og plante et tre. Klokt sagt. Jeg har vokst opp med forkynnelsen om Jesus komme. Jeg har skrevet bok om det, og jeg tror på profetiene om endetiden, selv om jeg ikke forstår alt. Himmel og jord skal forgå, sier Bibelen, men det er ingen unnskyldning for likegyldighet.

Bibelen sier mye om jorden Gud ga oss, og om forvalteransvar.
Kom igjen. La oss arbeide for en bedre verden! Klimakristne behøves!

Del denne

Del denne

Pastor Paul Scanlons bok “Kryss over (”Crossing over”) har blitt lest av mange med stor  interesse. Boken omhandler ikke en eller annen berømt megakirke i USA, eller en voksende “supermenighet” i Korea, men en menighet i en by i Bradford, England. Dette kan vi identifisere oss med.

“Kryss over” har blitt et begrep for forandring. Fra fortid til framtid, fra tradisjon til nytenkning, fra innadvendthet til utadvendthet, fra isolasjon til fruktbarhet, fra stagnasjon til vekst, og fra generasjon til generasjon . Med andre ord; akkurat det vi trenger her “hjemme på berget”! Selv sier Scaclon i sitt forord til boken: “Det finnes mange menigheter som har hatt en fantastisk fortid, men som ikke har noen framtid uten at det skjer en radikal forvandling.” Dessverre tror jeg han har fullstendig rett.

Historien om menigheten i Bradford er spennende. Selv om denne menigheten hadde sine særegenheter i synet på apostler og embeder, kan den på mange måter godt sammenlignes med en norsk frikirkemenighet, eller for den saks skyld et luthersk bedehus, med mange gode og oppriktige troende som ber om vekkelse og venter på at noe skal skje. Det var bare ett stort problem: Ingen vekst!
Slik var situasjonen på slutten av 90- tallet. Ti år senere er menigheten 10-doblet! Jeg tenker at her må det være noe vi kan lære!

Jeg har vært pastor i over 30 år. Jeg har sett framgang og tilbakegang, vekst og stagnasjon, medgang og motgang. Jeg er takknemlig for å ha vært pastor i en levende menighet som har levd i stadig forandring. Det kostet en pris å gå gjennom vår store “Kryss over- prosess” på slutten av 80-tallet og bli til Karisma Senter/Karismakirken.  Likevel ser jeg at alt for mye krefter har gått med til å vedlikeholde virksomhet, “blankpusse gamle troende” og holde liv i våre “karismatiske ritualer”. Det er et tankekors at den karismatiske menighetskulturen har blitt alt for selvopptatt og innadvendt, og mange er mye mer på jakt etter nye åndelige opplevelser enn etter menneskers frelse,

Bradfordmenigheten gjorde noen kraftige oppdagelser. Det var egentlig ikke for lite bønn det sto på, eller mangel på Den Hellige Ånds kraft. Det var heller ikke Gud som “måtte gjøre noe”.  Problemet var at menigheten var isolert fra den verden den skulle vinne. Når synderne begynte å komme, var det mange av “bønnesjelene” som ikke ville være med fordi det skjedde på en ny måte. Folk klagde på at de ikke fikk sitte på sin vante plass, og ledere var såret over at de mistet sine posisjoner. Paul Scanlon gir en håpefull hilsen, ikke minst til forkynnere og menighetsledere:” Din tid trenger ikke være omme, og din dag behøver ikke være over. Dagens utfordringer i menigheten din trenger ikke å bety slutten på din tjeneste, men snarere begynnelsen på noe nytt.”

Del denne

Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den omfatter alle mennesker på kloden.  Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin sirkel til bare jøder. Han var veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“. Les historien i Apostlenes Gjerninger, kapittel 10.

Den kristne religionen
Den “kristne religionen” med alle sine bud og krav har holdt mange borte fra “den gode sirkel”. Mange har blitt ekskludert fra “det gode selskap” i menigheten når det har gått i stykket for dem i livet. Det unge paret som “måtte” gifte seg. Den unge kvinnen som ble gravid utenom ekteskap. Den nyfrelste alkoholikeren som hadde et tilbakefall. Ungdommen som vokste opp i menigheten, men som gjorde opprør mot det loviske og fastlagte mønster. Slik kunne vi fortsette. Listen vil bli lang. Det handler ikke om å unnskylde synd eller om at alt er like bra, men om å akseptere og respektere hverandre, og ha omsorg for den som strever og sliter.

Jesus er for alle
Verden er vidåpen for Jesus, men mange er ikke åpne for kirken eller de kristne. Den kristne religionen er ikke attraktiv. Vi må utvide våre hjerter og gi plass for nye mennesker i våre sirkler. Hverdagen er vår viktigste arena for å berøre mennesker med Guds kjærlighet. All religion har i sitt vesen å ekskludere mennesker på grunn av hvem de er eller hva de gjør, men Jesus inkluderer alle, og de gode nyhetene om hva Jesus har gjort på korset tilhører alle.

Ut av religionens trange sirkel
Hva er forskjellen på religion og ekte kristen tro? Religion handler om å gjøre, kristen tro handler om at det er gjort. Det er stor forskjell på gjøre og gjort. Hvert eneste menneske fortjener å få høre alt om han som ga sitt liv for dem, slik at de kan ta imot den største av alle gaver, evig liv! I kirker og bedehus i Norge forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag. Det er på tide å komme ut av religionens trange sirkel. Ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!

Del denne

Verden har forandret seg radikalt de siste tiårene.  Ingenting er lenger “sikkert som banken”. De bestående normer og institusjoner som tidligere skapte trygge rammer rundt menneskers liv, fungerer ikke lenger på samme måte.  Det gjør heller ikke kirken. Vi ser at begrepene “kristen” og “kirke” stadig utvannes og tilpasses tidens trender, og mange vet ikke hva de skal tro. Derfor er det viktig å definere hva det er å være en kristen, og hva er det å være menighet eller kirke i vår tid.

Tilbake til Jesus
For meg blir svaret å gå “tilbake til Jesus”. Jesus er selve kristendommens kjerne. Verden behøver å møte en kirke som ligner Jesus.  Den institusjonelle og religiøse kirke har ikke svaret, men Jesus er svaret. Den kirke som har Jesu liv og som ligner Ham, vil ikke bare overleve, men vokse! Jesus brydde seg om mennesker, Jesus var sosial og bygde relasjoner, Jesus var full av nåde og sannhet, Jesus levde i det overnaturlige, Jesus var bevisst sin identitet og sitt oppdrag. Slik kunne vi fortsette!

Identitet
Jesus var bevisst sin identitet. Han visste hvem han var, hvor han kom fra, og hvilket oppdrag han hadde i denne verden. Som kristne må vi vite det samme.  Vår identitet er ikke “vi lutheranere”, “vi baptister”, “vi pinsevenner”, “vi karismatikere” osv., men vår identitet er i Jesus. Vi er Guds barn, borgere av himmelens rike, jordens salt og verdens lys, og vi er Jesus til stede i verden. Vi er kristne! Vi er kirken! Kirke er ikke et sted vi går til, men det er noe vi er. Kirkebygninger og funksjonelle lokaliteter har sin hensikt, men de er ikke menigheten eller kirken! Vi går ikke til kirken på søndag, vi kommer sammen som kirke! Hvis vi skal være en relevant  kirke for mennesker i vår tid, må vi forstå at kirke er et liv blant mennesker der de er.

Oppdrag
Jesus var fokusert på sitt oppdrag. Det bør vi også være. Jesus sier at slik han var sendt til verden, er vi sendt til verden. Vi er her i Kristi sted, på hans vegne. Ikke som sinte krigere som fordømmer mennesker, men som gode ambassadører.
Erkebiskop William Temple uttalte i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“.  Verden er full av selvopptatte kristne, spesielt i den vestlige verden, som kommer “til kirken” på søndag for å få.  Tradisjonalisme, innadvendthet og loviskhet gjør at mange ikke lenger kommer til møter og gudstjenester. Det ble for tungt. Når vi kommer sammen er det for å få for å gi! Vi må ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!  Vårt oppdrag er rett og slett å redde verden!

Kirke der folk er
Jeg tror vi må være kirke der folk er, i hverdagen. Det vil også fylle våre kirkebygninger med mennesker som har møtt Jesus som er realitet i sine liv, og fått sine behov møtt, gjennom oss!

Del denne

Så er det streik igjen……
Som vanlig rammes en uskyldig tredjepart kraftig, og færre og færre har sympati for dette. Det skinner også igjennom at mange av de som er i streik ikke helt fatter hvorfor..

Etter min mening er det nødvendig med en ny debatt om bruk av streik som “våpen” i lønnskonflikter.
At de årlige lønnsjusteringene ikke kan løses ved et forhandlingsbord blir etter mitt syn meningsløst i et demokratisk samfunn i 2010.

Jeg har ingen problemer med å se i et historisk perspektiv at det har vært nødvendig for arbeidsfolk og folk generelt å reise seg i forhold til undertrykkelse og utnyttelse i vårt samfunn. Men vi lever i et demokrati
hvor lønnsvilkår og arbeidsforhold beskyttes og ivaretas så vel innenfor det demokratiske politiske system, som gjennom lovlige organisasjoner.

Det advares stadig mot høye lederlønninger og urimelige “fallskjermer” i det norske samfunn, og noe av dette har gått alt for langt. Men det er også grunn til å advare mot kravmentaliteten på den andre siden, blant arbeidstakerne generelt.
Det finnes fremdeles skjevheter å rette opp i det norske samfunn, blant ulike yrkesgrupper og ikke minst i forholdet kvinner - menn. Og det bør ikke være noen tvil: En god arbeider er en god lønn verd!
Men streik forsurner samarbeidsklimaet og skaper feil holdninger som ingen vil tjene på i det lange løp.

Vi har det enormt godt i dette landet, og la oss ikke glemme å være takknemlige for det.
Takken bør gå både til Gud og til de som har gått foran oss og bygd opp landet. Og så må vi fortsette å bygge landet på sunne holdninger som gjensidig respekt, rettferdighet og troverdighet!

Del denne