Jeg har lite sans for kristne som hele tiden beklager avkristningen og tilstanden i verden. Mye av det de sier kan være sant, men det forandrer ingen ting. Likevel er sannheten at vi trenger forandring! Men forandringen handler ikke først og fremst om verden, men om oss kristne. Erkebiskop William Temple sa i sin tid: “Kirken er den eneste institusjon på jorden som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“. Vi må rett og slett forandre vår tankegang og begynne å tenke og leve utadvendt. Med andre ord; ut av det innadvendte og inn i det utadvendte!

Hvordan er menigheten vi tilhører? Er den attraktiv, åpen og varm slik at nye mennesker vil trives, ja, til og med mennesker som ikke tror eller bare har begynt på troens vei? Har menigheten - du og jeg - venner som ikke er kristne? Jesus var “tolleres og synderes venn”, og de flokket seg rundt ham for å være sammen med ham. Jeg har lyst til å utfordre deg på et ærlig spørsmål. Ville du selv gått i din egen menighet hvis du var ny i byen eller bygda og lette etter en menighet? Vi må bare innrømme at det er mange kjedelige og uinspirerte møter, og mye innadvendte og egoistiske holdninger.

Henry Brattli var forstander i pinsemenigheten i hjembygda da jeg “stormet fram” som ung, radikal kristen. Han trodde på meg, han så Guds kall i livet mitt, og han ga meg frihet til å satse ungt og utradisjonelt på nye veier og nye metoder i en tid da det meste var forbudt! Mange nye kom til tro i denne perioden. En del menigheter har mange unge på ungdomsmøtet på fredag eller lørdag, men hvor er de på søndag? I stedet for å kritisere dem bør vi heller involvere dem i hvordan møtet eller gudstjenesten skal være. Det vil bety en annen møtestil og musikkstil, men hva har vi å tape?  Reprise og “Minns du sången” er vel og bra, men forandrer lite.

Jeg husker godt en søndag formiddag i hjemmemenigheten. Ungdomskoret vårt sang med fullt band, det var nytt og fremmed for mange. En eldre mann sto opp og ba med sterk stemme:” Kjære Gud. Jeg forstår meg ikke på det disse ungdommene driver med….”  Jeg ble stille og ventet det verste, men så fortsetter han: “Men jeg merker at det er din Ånd som er med dem!” Han var ikke “eldstebror” og ble kanskje ikke sett på som en åndelig kapasitet, men jeg har alltid tenkt siden at han er en av de mest åndelige mennesker jeg har møtt. Han klarte å skille mellom egen stil og Guds ånd.

Alle generasjoner hører sammen i Guds familie, men den unge generasjonen må sette tonen! Og vi som er litt eldre kan jo bli verdensmestere i “kamelsluking”. Liss-Bente og jeg har en drøm. Det er å sitte midt i salen i vår menighet når vi blir gamle, med massevis av unge rundt oss som lovsynger Herren. De vil sikkert gjøre mange ting annerledes enn hva vi gjorde, men hva gjør vel det?

Del denne

Jeg leser i dag at TV2 ikke fornyer kontrakten med Egil Svartdahl og TV-Inter. Enda en ny TV-kanal som blir så kommersiell at det ikke er behov for noe av det viktigste for alle mennesker, tro og livskvalitet. Dette er beklagelig. Overalt møter jeg mennesker, også av de som ikke bekjenner seg til kristen tro, som ser på Egils program med stor interesse. Jesus hører hjemme blant folket, og det gjør også kristen TV.

Vi har flere 24 timers kristne TV-kanaler som når vårt land.  Det ligger et stort engasjement bak disse kanalene. Jeg sier ikke at alt er dårlig, men helhetsinntrykket disse kanalene gir er at dette er indremedisin for kristne, og ofte en spesiell type karismatiske kristne. Mange av programmene viser tydelig  gapet mellom de kristne og den verden vi skal vinne, og de bekrefter den innadvendthet, isolasjon og selvopptatthet  som mye av den kristne verden befinner seg i.  For min del har jeg mistet mye av interessen for og troen på de kristne TV-kanalene, og noen ganger er min eneste “bønn” at ikke-kristne mennesker ikke skal slå på TVn eller zappe seg innom disse kanalene og få bekreftet sine fordommer og motforestillinger mot kristen tro.

Både fraværet av god kristen Tv på kanaler som Tv2 og all den kristne ukulturen som foregår på de kristne kanalene, overbeviser meg mer enn noen gang om at vi trenger en ny type kristen TV- kanal i Norge.  Jeg tenker på en bred allmenn TV- kanal som har som hovedmål å presentere evangeliet - de gode nyhetene om Jesus - på en relevant og spennende måte, og en kanal som har stor bredde av programmer innen nyhets- og aktualitetssektoren, politikk og samfunn, kultur og kirke, barn, ungdom og familie, og film og underholdning.  Alle programmer må ikke være “kristne”, men alle programmer vi ha sunne og gode verdier i bunnen og ha positiv grunnholdning til verden og menneskene rundt oss. Det betyr at høy kvalitet både i innhold og presentasjon er en selvfølge.

Hvis dette skal lykkes, må kristne stå bredt sammen på tvers av kirkesamfunn. Her må tunge aktører inn, alt fra forretningsfolk til evangeliske trossamfunn og mediabevisste og dyktige kristne ledere i et unikt og historisk samarbeid om det som er aller viktigst. Norge behøver å høre de gode nyhetene om Jesus, og Norge behøver en bred allmenn TV-kanal som ikke tjener kommersielle interesser, men menneskers beste! Dette burde være mulig hvis vi ta konsekvensene av at vi er ikke kirker eller kristne for oss selv, men for andre - og for alle!

Del denne

Jeg er ikke fotballekspert. Jeg er pastor. Men det som skjer i samfunnet engasjerer meg, og som veldig mange andre en jeg faktisk en fotballentusiast. Etter snart 30 år boende i Stavanger er jeg som østlending for lengst blitt Viking-fan, og dermed en av de mange som fortviler over at laget ikke helt finner seg selv og får det ut av denne sesongen som vi vet de kan.

Jeg ser at supporterne vil kvitte seg med Vikings trener, Uwe Røsler. Vikings horder forventer og forlanger resultater. Sesongen har vært vanskelig og laget ligger langt nede på tabellen. I slike situasjoner er det alltid mange som forlanger trenerens “hode på et fat”. Man må ha en knagg å henge frustrasjonen på, og treneren blir som oftest førstevalget.

Som sagt påberoper jeg meg ikke å være forballekspert, og jeg vet at det er mye lettere å sitte på tribunen eller ved TV- apparatet og mene, enn det er å lykkes der ute på banen.
Jeg vet også noe om å være leder i gode og vonde dager, i medgang og motgang. Jeg vet hva det vil si å ha ansvaret både når folk jubler og man løftes “til himmels”, og når den negative kritikken ulmer i rekkene.

Det er tøft å være leder, og det er ikke så forskjellig enten det er i idrett, næringsliv eller menighet!
Jeg tror jeg vet noe om hvordan det oppleves å være Uwe Røsler akkurat nå.

Men jeg vet noe mer, og det er at i vanskelige dager handler mye om å få tilbake roen og troen på at det kan lykkes. Her har supporterne et stort ansvar. Derfor synes jeg vi i dagens situasjon skal gi positiv støtte til både trener og spillere. Viking kan ikke vinne eliteserien dette året, men situasjonen kan likevel snus på tampen av sesongen. Neste sesong er ikke langt unna. Laget behøver å få tilbake troen på seg selv og det de kan! Selvsagt har treneren et stort og ansvar, men det har også spillerne og øvrige lagledelse. Men akkurat nå handler det om å gjenerobre vinnerinnstillingen! Viking er et vinnerlag!

Uwe Røsler er en dyktig trener, og han vil mye med laget. Min mening er at han akkurat nå bør få full støtte på veien mot neste sesong. Kom igjen, Viking supportere. Støtt trener og lag nå! Fyll Vikings tribuner med jubel i de siste kampene! La Owe Røsler få massevis av positive tekstmeldinger, og overøs trener og lag med positive kommentarer.  For å sitere Vikings horder: “Viking te me dør!”

Del denne

På vei hjem fra et besøk i Israel overnattet jeg på et hotell i London. Der kom jeg i samtale med en forretningsmann fra India. Han var hindu og meget religiøs, som indere flest. Han fortalte at han likte å besøke kirker, templer og moskeer for å se på arkitekturen og de religiøse symbolene. Når jeg fortalte at jeg var pastor ble hans interesse og nysgjerrighet fanget. Han ble forundret når jeg fortalte ham at jeg egentlig ikke var opptatt av religion. Jeg måtte selvsagt forklare nærmere.

Religion eller Jesus
Jeg fortalte mannen at ingen religion er veien til Gud. Det er ikke frelse verken i kirker, templer, krusifikser, religiøse ritualer eller gode gjerninger. Ikke engang kristendommen som religion kan frelse! Jesus har gjort alt ferdig gjennom sin død og oppstandelse. Det eneste vi kan eller må gjøre er å ta imot det som er gjort. Dette er de gode nyhetene! Når Gud skulle frelse verden sendte han ikke en religion, men en person, sin egen sønn! Det betyr at Gud inviterer oss til en levende og personlig relasjon. Dette er kjernen i hele kristenlivet, nemlig å forstå hvem Jesus er og hva han har gjort for oss. Det må være vårt fokus, og det er dette hvert eneste menneske i vårt land trenger å høre!

Del denne

Det meldes på nytt om store profetier om Norge, spesielt i forbindelse med årets Oase stevne. Jeg kjenner ikke disse amerikanske profetene, men direkte sitater jeg har lest utfordrer meg til på nytt å tenke igjennom bruken av profetier, og ikke minst viktigheten av å bedømme det. Den profetiske dimensjonen er sentral i Guds menighet, men samtidig må vi legge bort usunnheter og overdrivelser og vise en sunn og trygg vei i dette.

Profetier om Norge
Det er mange profetier om Norge, og mye er godt og inspirerende. Likevel er Guds ord i Bibelen det mest troverdige og kraftfulle. Bibelens budskap er klart; Gud vil at alle skal bli frelst, og Guds Ånd skal i de siste dager utøses over alle mennesker. Jesus selv profeterte for 2000 år siden om en stor innhøstning, og hans bønneemne var ikke at noe skulle komme, men han ba om arbeidere. Dette er situasjonen i Norge i dag. Norge er vidt åpent for evangeliet, men nøkkelen er en menighet som kommer ut av innadvendthet og selvopptatthet, og som tar Jesu ord på alvor og forkynner de gode nyhetene for landet!  Det har blitt profetert en del de siste årene om at Norge skal bli brukt av Gud på en spesiell måte og være en nøkkelnasjon for at andre skal bli frelst. Det kobler jeg gjerne med, samtidig som vi vet at Gud vil bruke mange personer, folk og nasjoner. Han bruker rett og slett de som vil gå!

1 million på en dag
Når det profeteres om at 1 million skal bli frelst på en dag, høres det fantastisk ut. Noen ganger er det viktig å si et konkret tall for å vekke oss opp og utfordre våre små tanker, uten å legge for stor vekt på selve tallet. Likevel, når det profeteres, slik det skal ha skjedd denne sommeren, at en million nordmenn skal bli frelst på en dag, eller at “Norge skal bli frelst” på en eneste dag, mister det noe av sin troverdighet. Det underbygger også den holdningen at vi skal vente på det store gjennombruddet, og en dag vil det skje. Forventning om vekkelse har dessverre skapt mye passivitet!  At 50 andre nasjoner skal være avhengig av Norges valg, finner jeg lite bibelsk. At det kan bli krig hvis Norge sier nei, opplever jeg direkte ubibelsk. Da er vi snart på linje med de gammeltestamentlige domsprofetier.

Del denne

Etter Michael Jacksons tragiske død har mange vært opptatt av og spekulert i hva slags tro popstjernen egentlig hadde. Ble Michael Jackson frelst? Media melder at interessen for dette vært spesielt stor blant Amerikas fargede kristne. Man ønsker en forvisning om at Michael kom til himmelen. Også her hjemme har spørsmål vært reist rundt det samme.

Michael Jacksons “memorial service” ble sett av hundretalls millioner over hele verden. Minneseremonien ga ikke noe entydig svar om Michaels personlige tro, men det gledelige var at Jesu navn ble tydelig nevnt og flere av sangene ga et klart Jesus-vitnesbyrd, f. eks sangen “Jesus is love”. At Andrea Chrouch og hans kor sang “Soon and very soon” da kisten ble båret inn, var en sterk opplevelse og satte tonen for seremonien!

Etter Michael Jacksons død kom det ut rykter om at Andrae Chrouch hadde bedt frelsesbønn med Michael noen uke før hans plutselige dødsfall. En venn av Andraes søster, Sandra, spredte dette via “facebook”. Dette har blitt tydelig dementert fra Andrae og Sandra Chrouch side. Det gledelige er at Chrouch har vært venn med Michael Jackson gjennom mange år, og det stemmer at de var sammen noen uker før han døde. Andrea Chrouch skriver i sitt “statement” om dette blant annet på “facebook”, at de holdt hverandre i hendene, sang og ba sammen. Godt å høre!

Jeg har selvsagt ikke svaret på om “Jacko” er i himmelen, men jeg ønsker det veldig sterkt!
Samtidig er det godt å vite at man ikke er med i den “komiteen” som bestemmer eller vet alt om hvem som blir frelst. Jeg tror det var Martin Luther som uttalte noe i denne retning (fritt sitert):
“Når jeg kommer til himmelen vil jeg bli forundret over alle de som er der som jeg ikke trodde skulle være der, og over alle de som ikke er der som jeg hadde forventet skulle være der, men mest av alt blir jeg forundret over at jeg er der selv”. 

Vi kristne har vært veldig flinke til å finne grunner til at folk ikke er kristne eller ikke kommer til himmelen. Ofte har vi tenkt folk “ut” i stedet for “inn”. Vi ser på folks livsstil, hører folks meninger, og trekker slutninger på helt feil grunnlag. Jesus kom ikke for å dømme verden, hvordan i all verden kan vi ha rett til gjøre det?

Samtidig er vi kalt til å vise mennesker veien til himmelen. Veien er Jesus og bare Jesus!
Troen på Jesus og det han har gjort for oss er veien til himmelen.

Del denne

Nyheten om Michael Jacksons plutselige død har sjokkert en hel verden.  Enda en verdenskjent artist som dør alt for ung og under spesielle omstendigheter. Han var en stor artist og fortjener sikkert betegnelsen “kongen av  pop-musikken”, men hans liv var fullt av problemer og mystisisme. Det var vondt at det skulle ende slik for “Jacko”.
Den kjente amerikanske presten og politikeren, Jesse Jackson, som var en venn av Michael Jackson, og hans tidligere kone, Lisa Presley, sier begge at Michael kjente sin skjebne. Uansett er det tragisk.

Jeg husker tilbake på Elvis Presleys plutselige og  tragiske død i 1977. Avisene skrev med store typer: Kongen er død! Elvis var uten tvil kongen av “rock and roll”! Det er mange likhetspunkter mellom disse to personene, og ikke minst disse dødsfallene på tross av 32 års mellomrom.
To “konger”, to fantastiske artister, to generasjoner, og begge var enormt populære og levde samtidig under et umenneskelig press i offentlighetens søkelys.  De mestret dessverre ikke livet like godt som musikken.

Da Elvis døde i 1977, skrev jeg straks en traktat som jeg kalte “Elvis, Jesus og deg”. Vi delte ut traktaten overalt. Det var på den tiden da kristen ungdom var frimodig ute på gatene med store bibler og “en vei-tegnet” på ryggen!  Budskapet var enkelt.  Kong Elvis er død, men kongenes konge, Jesus, Han lever!

Historien har fostret mange store kvinner og menn. Noen navn er på en spesiell måte risset inn i historien på grunn av enorme bragder, evner og talenter. Konger, presidenter, hærførere, religionsstiftere, vitenskapsmenn, forfattere, artister, musikere, og slik kunne vi fortsette.
Men ingen kan sidestilles med mennesket og gudesønnen, Jesus Kristus, som bygde bro mellom himmel og jord, overvant døden og åpnet veien til Gud.

Verden sørger når de store idolene går bort, og vi synes alle det er trist. Men heldigvis har vi et budskap om framtid og håp for alle mennesker. Jesus er verdens håp - og Han lever!

Del denne

De siste ukene har interessen vært enorm for fossilen Ida. Et gjennombrudd for Charles Darwins evolusjonsteori, blir det hevdet. Forskeren Jørn Hurum er også en dyktig mediamann, som har klart å fange hele verdens interesse med denne lille “apejenta” som visstnok skal være 47 millioner år gammel. Endelig har man i hvert fall nesten funnet “the missing link”.

Kunnskapsminister Tora Aasland har sørget for at hele regjeringen har fått sine små “kosebamser” eller kopier av Ida. Og ved avdukingen på Tøyen Hovedgård i forrige uke ble det forsikret om at verdens interesse er mye større for Ida enn fenomenet Alexander Rybak.
At det finnes viteskapsmenn som betviler Idas betydning er det ingen som vil høre på akkurat nå. Lille Norge har nemlig levert en verdenssensajon! Og Ida har allerede vært på reise både til USA og England.

Jeg er ikke imot vitenskapen. Det ville vært dumhet.  Jeg tror heller ikke Bibelens skaperberetning må tas bokstavelig i det som går på antall dager og år, men det er en annen diskusjon. Det er egentlig ikke noen motsetning mellom Bibel og vitenskap.
Poenget er at det finnes en skaper som står bak det hele. Dette ble dessverre tydelig avvist av Jørn Hurum. La kreasjonistene og teologene diskutere det, var hans svar på TV.

Hvor viktig er Ida? At funnet av Ida er interessant og spennende og av vitenskapelig betydning er det ingen grunn til å tvile på, men man sitter likevel med en stekt følelse av at at dette overdrives betraktelig. At det har vært en utvikling i skapelsen og skaperverket er også naturlig. Alt levende og gudskapt utvikles og vokser. Men jeg sjokkeres over den darvinistiske vitenskapens skråsikkerhet. Og i Ida finner de tydeligvis noe av det de leter etter, men ennå mangler det nok mengder av “mellomledd” for å gi grunnlag for teorien om at menneskene stammer fra apene.

Vitenskapen har oppnådd mye, og det bør ha vår respekt. Men det er trist når vitenskapen avviser Gud som skaper, og opphøyer seg selv til gud. 
Bibelen lærer at mennesket er skapt av Gud, i hans bilde. Mennesket er en enstående skapning. Det gir oss menneskeverd og uendelig betydning. Forskning og vitenskap er en del av det gudgitte potensial.
Det gjør oss både stolte og ydmyke i forhold til det vi kan forstå og utforske, men også ydmyke i forhold til det vi ikke kan forstå. Men fasiten går aldri opp hvis man glemmer Gud!

Del denne

Paulus brev til Galaterne er adressert til en gruppe menigheter i provinsen Galatia i nåværende Tyrkia.
Apostelen er opprørt fordi lovlærere, kalt “judaister”, var kommet inn i menighetene og forkynte at de troende måtte la seg omskjære. Judaistene benektet ikke at det var nødvendig å tro på Jesus for å bli frelst, men det var ikke tilstrekkelig. I tillegg til troen måtte man la seg omskjære og holde Moseloven. Det ble et slags “blandingsevangelium”. Paulus tordnet mot dette og kaller det et annet evangelium.

Hva er et annet evangelium? Det er et evangelium som bygger på hva som helst annet enn det som Jesus har gjort, et evangelium som legger noe til det Jesus har gjort, eller et evangelium som blander inn det minste av loven, selvstrev eller egne gjerninger som grunnlag for frelse eller det kristne liv!  Da blir det sammenblanding av religion og liv, og det fører bare til frustrasjon og nederlag.

Dessverre er det mye “blandingsevangelium”.  Mange tror at de må gjøre noe for å bli frelst, men frelsen er en gave. Mange kristne kjenner hele tiden fordømmelse fordi de gjør for lite for Gud, eller ikke får det til.  Et “blandingsevangelium” har ingen kraft. Kraften ligger ene og alene i de gode nyhetene om hva Jesus har gjort. Og det Jesus har gjort er rett og slett nok!

Paulus er tydelig i sin tale. Det finnes bare ett evangelium, og det handler ikke om hva vi skal gjøre, men om hva Jesus har gjort!

“Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!”   Galaterne 1:8

Del denne

Den svenske pinselederen Pelle Hørnmark har besøkt de svenske pinsemenighetene og konkludert med at menighetslivet er “for internt, for innadvendt” og for selvsentrert”. Dessverre er det ingen tvil om at han stiller rett diagnose. Det gjelder selvsagt ikke bare Sverige. Situasjonen er stort sett den samme i Norge og i hele Skandinavia. Den norske pinsebevegelsen melder i sin årsrapport om tilbakegang i 2008. Jeg tror de deler denne “skjebne” med de fleste kirkesamfunn.  Hvis det ikke kommer en radikal forandring, et paradigmeskifte, i vår forståelse av å være kirke, er jeg redd Norge kan oppleve en massiv “menighetsdød” i løpet av de neste tyve år.

På tide å våkne
Det er på høy tid å våkne. De fleste kirker og forsamlinger i Norge har en innadvendt menighetskultur hvor det meste går ut på å ta vare på det som er bygd opp. Tradisjonen er herre i stedet for tjener. Det finnes unntak, men i hovedsak er situasjonen urovekkende. Kontrastene er store.  Guds kjærlighetssirkel omfatter alle mennesker,  Jesus har gitt sitt liv for alle, evangeliet - de gode nyhetene - skal  bringes til alle, men Jesu kirke på jord er i stor grad opptatt av seg selv og sin innadvendte virksomhet.

Menighetsdød
Jeg tror det er to grunner til at mange menigheter kan bli “tatt av kirkekartet” i løpet av de neste tiår  hvis ikke noe radikalt skjer. Det ene er isolasjonen i forhold til den verden vi skal vinne. På tross av at de fleste i menigheten selvsagt bor og jobber blant ikke troende mennesker, bygger man ikke vennskap med disse på en slik måte at de inkluderes i våre sirkler.  Menigheten man tilhører har også et så tradisjonelt og innadvendt opplegg at man ikke engang ser det aktuelt å invitere vennene med til gudstjenester eller smågrupper. Den andre grunnen er manglende satsing på barne- og ungdomsgenerasjonen. Mange menigheter har et godt ungdomsarbeid, men ungdommen får ikke sette sitt preg på gudstjenesten eller søndagsmøtet. Der går det på tradisjonenes premisser, ofte med en stil som ligger mange år tilbake i tid. Det betyr dessverre at mange unge vil etter hvert forsvinne fordi man ikke opplever at søndagsmøtet er aktuelt for dem.

Modige ledere
Pelle Hørnmark uttrykker behov for modige ledere, og han utfordrer  dem til å identifisere de som brenner for å nå ikke-kristne, og satse på dem. La dem sette agendaen og utforme gudstjenesten, sier han. Radikalt, men nødvendig. Mitt håp er at mange menigheter og ledere vil ta de rette valg med tanke på framtiden. Vi må ikke glemme hva det dreier seg om. Det dreier seg om menighetens framtid som et effektivt redskap i Guds hånd. Det handler om menneskers frelse og nasjonens framtid!

Del denne