For Kristelig Folkeparti har tiden bak vært vanskelig, og nå behøver partiet indre ro og en ny giv foran kommunevalget, og enda mer fram mot Stortingsvalget om tre år. Et valg som blir helt avgjørende for partiets framtid.  Uenigheten rundt bekjennelsesparagrafen har også vært, og er i noe grad fremdeles, en stor belastning.
For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å gjennomgå en grundig evaluering av sin identitet og rolle i norsk politikk.  Dette arbeidet er heller ikke ferdig. Partiet må tilbake på offensiven i en tid hvor både det politiske og religiøse bildet har endret seg kraftig i Norge. Forhåpentligvis kommer partiet styrket og forfrisket ut av dette. Etter min mening er ikke dette tiden for, slik enkelte konservative kristne gjør, å miste troen på partiet og dømme det “nord og ned”. I så fall går man samme ærend som de som ikke ønsker et kristent verdiparti i det hele tatt!

Et annerledes parti
KrF må våge å tenke nytt og gå nye veier uten å kompromisse med de sentrale verdiene partiet bygger på. Det er nemlig det som kvalifiserer partiet til en plass i det politiske Norge, ikke som et vanlig parti, som enkelte i partledelsen har uttrykt det, men som et annerledes parti! De grunnleggende verdiene er fortsatt der som et felleseie, men hvordan de skal formidles og tilpasses dagens samfunn er det ulikt syn på. Tydelighet og relevans er et par av stikkordene. Det behøves ny frisk entusiasme for gode, gamle verdisaker som livsrett og menneskeverd, og partiet skal ha ros for at det hvert år legger fram forslag til endring av abortloven i Stortinget.  Det behøves et parti som urettelig og uavhengig av trender og meninger vil arbeide for å forandre både abortloven og den nye ekteskapsloven. Ingen kamp er tapt så lange noen kjemper!  Samtidig trenger partiet å komme opp med nye tidsaktuelle saker. De gode sakene er der, men det må jobbes med tydeliggjøringen og formidlingen i et samfunn hvor media i alt for stor grad  setter dagsorden. For KrF handler det om å sette seg i førersetet og våge å vise vei.

Kristendom og politikk
Når vi hører enkelte KrF politikere si at man ikke må blande politikk og kristendom, er det bare delvis rett. Vi skal ikke blande menighet og politikk, det er noe helt annet. En tydeligere forståelse av rolledelingen mellom menighet og politikk, er en stor og viktig utfordring. KrF skal selvfølgelig ikke tolke alle teologiske spørsmål, det hører hjemme i kirken.
Men for et parti som henter sitt verdigrunnlag fra Bibelen og bærer kristennavnet, kommer man helt feil ut hvis man ikke kan nevne Bibelen eller troen med frimodighet. For et kristent verdiparti vil Bibelen og teologien skape forutsetninger og vilkår for politikken, og sette rammer for den ideologi som ligger til grunn for partiets politikk. Det ville vært merkelig om en ultrablå høyrekonservativ person eller markedsliberaler skulle ha et tillitsverv i Sosialistisk Venstreparti. Det er en selvfølge at de som leder partiet har en sosialistisk ideologi. Like selvfølgelig er det at de som leder et kristent verdiparti skal ha et tydelig kristent verdigrunnlag.

KrF og kirken
Kristelig Folkeparti har alltid hatt et nært forhold til kirke og kristendom. Det er naturlig, selv om man må jobbe med grenseoppgangene. Etter min mening skal kirken holde seg unna partipolitikk, selv om den må ha både rett og plikt til å mene noe om samfunnsspørsmål og politiske saker. Det er også helt naturlig at mange av kirkens og Krfs meninger er sammenfallende.
KrF vil derfor ha et nært forhold til den kristne kirke og til kristne miljøer akkurat som Arbeiderpartiet har et nært forhold til arbeiderbevegelsen, Senterpartiet til bønder og landbruk osv. Likevel skal skillelinjene være klare mellom menighet og politikk, og det vil selvsagt være kristne i ulike partier, akkurat som det er bønder fiskere og arbeidsfolk i alle partier.
Jeg ønsker Kristelig Folkeparti lykke til i denne viktige fasen i partiets historie.

Del denne

Rundt hele verden har det i det siste vært oppslag om at dommedag er i morgen, lørdag 21. Mai. Finurlige utregningsmetoder av “profetiske dager og tider” er brukt for å få fram denne datoen. “Profeten” som står bak dette heter Harold Camping (89), president for en California lokalisert familieradiostasjon. Han var også på banen i 1994 med samme type profeti. Som vi vet skjedde ikke! Gjennom historien har det vært mange av disse feilslåtte profetiene - alt for mange. Man kan bare forundre seg over at det stadig er mennesker som går på slike ekstreme fantasier.

Bibelen taler om fire dommer. Den første er i fortid, og de tre andre ligger foran oss. Den første og viktigste av alle var når Jesus ble dømt på korset for alle verdens synder. Det betyr at den som tror på Ham aldri kommer til dommedag, fordi Jesus tok straffen og ble dømt i vårt sted (Johs 3:18).

For det andre taler Bibelen om Kristi domstol. En dag skal de troende fram for Kristi domstol. Dette er ikke en dom til frelse eller fortapelse, fordi man  allerede er blitt frelst og har kommet hjem til Gud. Men det er en bedømmelse av ens liv, og hver og en skal få sin lønn. Her er det mye å undre seg på, men det beste er å overlate dette til en nådig og rettferdig Gud. (1 Kor 3:8-15 / 2.Kor 5:10).

For det tredje taler Bibelen om dommen over nasjonene. Det skjer når Jesus kommer tilbake på Oljeberget. Antikrist samler sine tropper fra hele verden til krig mot Israel, og det er kamper i Jerusalem, ved Harmageddon, og i Josjafats dal. I Josjafats dal skal han dømme nasjonene. Vi leser om dette i profeten Joels tredje kapittel. (Joel 3:7)

Deretter oppretter Jesus det tusenårige fredsriket, som vil bli en fantastisk tid på jorden. Etter disse 1000 år venter den siste store dommen, kalt dommedag (Åp 20:11-15).

Mange sammenblander Jesu gjenkomst med dommedag, men det er vidt forskjellig hendelser.

Selvfølgelig finnes det ulike syn og bibeltolkninger om disse ting blant teologer og kristne retninger, men det er uansett ingen ting som tyder på at dommedag er i morgen! Det er minst 1000 år til!

Jeg anbefaler min bok “Livet i endens tid” - Hermon Forlag

Del denne

Veien til frelse er er ene og alene Guds initiativ. Vi gjorde ingenting. Jesus gjorde alt! Det heter nåde!

Mange tror at det å bli en kristen handler om å gjøre noe. Langt inn i den aktive kristne menigheten sliter folk med å tifredsstille Guds krav og bud. Vi blir ikke engang frelst ved å gå fram til første benk, bekjenne vår synd, eller ved å be frelsesbønnen. Vi blir bare frelst ved enkelt å ta imot det som Jesus har gjort. Vi lever heller ikke kristenlivet ved å gjøre så godt vi kan. Gode vaner og selvdisiplin er ikke å forakte, men det tilfredsstiller ikke Gud. Vi lever ved tro. Tro er ikke å prestere. Tro er å ta imot, tro er en respons. Gud handlet først, og vi responderer. Vår respons på det som Jesus har gjort er at Hans  kjærlighet og kraft får virke gjennom våre liv i hverdagen slik at andre får møte Jesus.

Kristenlivet er en respons. Vi elsker Gud og mennesker fordi Jesus elsket oss først. Det er umulig å elske med Guds kjærlighet uten først å ha mottatt denne kjærligheten i eget liv. Gud krever ikke noe som han ikke gir. Derfor er kjærlighet en respons.
Jeg har hørt predikanter si med innlevelse og myndighet at hvis ikke vi tilgir vår neste, vil ikke Gud tilgi oss. Det er ikke evangeliet. Gud har allerede tilgitt hele verden i Kristus. I Guds tilgivelse ligger det kraft til å tilgi andre. Da blir ikke tilgivelse en gjerning, men en respons.
Jeg elsker lovsang. Men hensikten med lovsang er ikke å arbeide oss inn i Hans nærvær eller bygge hans trone. Han bor i oss. Vi behøver ikke å synge lovsanger for at djevelen skal bli beseiret. Han er beseiret. Lovsang og tilbedelse er en respons på det som Jesus har gjort.

Det er viktig å begynne rett. Religion handler om hva vi må gjøre for å tilfredsstille Gud, og hva vi må gjøre for å få Gud til å gjøre noe. Det blir mye “må”, “skulle” og “burde”. Grunnlaget blir feil. Mange strever og sliter for å leve det kristne livet. Vi burde be mer, gjøre mer, leve mer hellig, og vinne flere for Jesus. På en måte sant, men likevel helt feil fordi det begynner i gal ende. Virkelig kristendom handler om det som er gjort. Da blir kristenlivet en respons på det som Jesus har gjort!

Del denne

En leder må ha et ydmykt hjerte, og kjenne sin begrensning. Ingen leder kan klare alt alene, det må et team til for å vinne og oppnå resultater. Men på den annen side, uten en god leder kan heller ikke verdens beste team vinne! Sunt og godt lederskap handler ikke om å være diktator eller “boss”, men om å lede med kraft og visdom, og med tjenersinn. En leder behøver tillit, og tillit vinnes over tid. Tillit er heller ikke noe man bare får en gang for alle, det må fortjenes og vinnes hele veien. Dessverre finnes det uten tvil ledere som har misbrukt sitt lederskap, for eksempel ved å være maktsyk, underslå penger, eller utnytte stillingen til moralske overgrep.  Alt dette er beklagelig og tragisk, og det verste av alt er når slikt skjer innen en kristen sammenheng hvor alt skulle og burde være ekstra trygt og tillitsfullt. Men enkelte tilfeller av misbruk må ikke føre til en generell negativ holdning til eller frykt for lederskap!

Lederskapsvegring
Det finnes en lederskapsvegring i vårt samfunn. Mange ledere får aldri være eller bli de lederne de skulle være. Mangel på støtte og oppmuntring er en av årsakene til dette. Frykten for sterke ledere kan lamme en organisasjon, og lederen står uten den frihet og styrke som må til for å være den lederen man burde være. Mange er opptatt av faren ved sterke ledere, men det finnes nok av eksempler på at mennesker rundt en leder styrer og kontrollerer lederen i stedet for å gi støtte og kvalitet inn i lederskapet. Her er eksemplene mange fra tradisjonelt menighetsliv hvor prester og pastorer ofte har vært handlingslammet på grunn av mangelen på tillit og støtte til virkelig å være ledere. Ledere behøves på alle plan i menighet og samfunn, og disse bør få den oppbakking de behøver og gis forutsetninger til å fungere som gode ledere.

Våg å være en leder
Det finnes sikkert ledere med feil motiv, og det er beklagelig. Men det største problemet er nok ikke de få som har feil motiv, men alle de som ikke våger å være de lederne Gud har kalt dem til, eller får hjelp og mulighet til å være det. For mange ledere i dag blir rett og slett presset for massivt, ensomheten for stor, og utfordringene for mange til at de klarer å stå distansen ut. Min oppfordring er; våg å være den lederen Gud har kalt deg til å være, og invester tid i opplæring og skolering. Og til folket rundt lederen vil jeg si; Være en aktiv og støttende medarbeider, en som gir lederen mulighet til å fungere maksimalt til det beste for teamet og for alle!

Del denne

Politikere er mennesker, på godt og vondt, som alle oss andre. Politikere må også tåle mye, og det skal de, når de har valgt å stille seg i det offentlige søkelys. De må finne seg i at det stilles store krav. Lederskap handler om karakter og integritet, ikke først og fremst om å ha de rette meninger eller være den dyktigste debattanten. Likevel vil jeg advare mot en forakt for politikere.

Stort press
Først og fremst har politikerne selv et ansvar for å skape tillit og troverdighet, og her er det mye å hente i forhold til valgløfter og ofte alt for mange store ord som ikke stemmer med virkeligheten. På den andre siden har de politiske ledere press fra alle kanter. Der alt fra forventninger i eget parti til press fra folkeopinionen og lobbygrupper, og ikke minst media. I tillegg har en statsråd eller en stortingsrepresentant også en familie som betaler sin del av prisen, og presset på hjemmebane er ofte mye større enn man tenker på.

Innflytelse er verken synd eller skam
Mange synes å mene at de fleste politikere har uedle motiver og jobber bare for seg og sin egen sak. Media bygger opp rundt dette og forsterker ofte et slikt inntrykk ved sin til tider respektløse måte å omtale våre politiske ledere på.
Jeg tror at de aller fleste politikere har gode motiver, uansett hvilket parti de tilhører. De ønsker å gjøre en samfunnsinnsats. Det å ønske innflytelse er verken synd eller skam!

Takknemlige
Vi skal være takknemlige for at så mange er villige til å stille opp og stikke hodet fram! Det handler om livsnerven i demokratiet. Så er det riktig at det stilles krav til dem, men de som sitter ved TV skjermen og vet alt om feilene alle andre gjør, enten det er på fotballbanen eller i den politiske arena, må besinne seg en smule. Det må media også!
En god idé kan være å sende en mail eller et brev til politikere som du har lyst til å gi en oppmuntring, og hvorfor ikke gjøre som Bibelen oppfordrer oss til: Be for dem!

Del denne

Pinsebevegelsens nye lederkonferanse, LED 11, nærmer seg avslutning. I forkant var jeg spent på om årets konferanse bare hadde en ny ramme, et nytt navn og et nytt sted, eller om innholdet også var nytt og grensesprengende. Det ble det.

Sammenslåingen av den tradisjonelle Predikantkonferansen og PBU (barne- og ungdomslederkonferansen) til LED 11 var etter min mening en suksess. Når barne- og ungdomslederne strømmet inn fredag kveld var det ikke lenger så mye som minnet om de “gode, gamle” Predikantkonferansene. De ytre rammene ble som et signal om at det er en ny tid!  Takk til bevegelsens lederråd for et modig og flott arrangement, både i ramme, praktisk opplegg, stil og innhold.

Pastor Magnus Perssons tale lørdag kveld var mer enn tankevekkende, den var radikal og kraftfull. Det er en stor utfordring å gjøre menigheten tilgjengelig for nye mennesker. Det handlet om vår holdninger.
Vil vi ligne far eller den hjemmeværende sønnen? Dette er noe ale kristne menigheter, uansett ståsted eller trossamfunn, bør tenke grundig igjennom og gjøre sitt valg. Det burde egentlig ikke være så vanskelig.

En konferanse er ikke over når den er over. Det er egentlig da den begynner. Det fokuset på visjon og oppdrag som jeg savnet i begynnelsen av denne konferansen kom til de grader i avslutningen. Vi er her for å vinne verden. Vi er til for andre mennesker. Nå må vi våge å satse på neste generasjon, og stå med dem som mødre og fedre. Jeg tenker på ordene til erkebiskopen av Canterburry, William Temple, for snart 70 år siden: “Menigheten er den eneste institusjon i verden som eksisterer til fordel for de som ikke er medlemmer“

Pinsebevegelsen har en stor oppgave i Norge som et levende nettverk av lokale menigheter. Vårt land behøver åndskraftig og relevant kristendom som gjør den levende Jesus synlig og tilgjengelig for folket. Sammen med alle kristne må vi ta oppdraget og utfordringene på alvor. Jeg ser store muligheter!

Del denne

Denne uken avholder Pinsebevegelsen sin årlige konferanse for pastorer og  ledere, tidligere Predikantkonferansen. Navnet er nytt, LED 11, stedet er nytt,  hotell i Sarpsborg, og rammen er ny med et samarbeid med barne-og  ungdomsorganisasjonen, PBU. Motto for dagene er: “Jeg vil bygge min menighet-  for neste generasjon!” Mye positivt i alt dette!

I alle år har denne konferansen vært lagt til “modermenigheten” Filadelfia, Oslo. Gjennom pinsebevegelsens historie i Norge har også pastoren (forstanderen) i samme menighet fungert som en uskreven leder for bevegelsen. Fra begynnelsen av var dette en selvfølge, og med rette, men etter hvert ble det en belastning, ikke minst for de pastorer som skulle gå i grunnleggerens sko.
Pastor Egil Svartdahl brøt i sin tid med dette mønsteret, og siden har det vært en utvikling slik at det nå er et lederråd med en leder i spissen som skal koordirnere og til en viss grad lede bevegelsen.

Det er mange spennende momenter ved årets konferanse. Rammen er ny, og flere av talerne representerer nytenkning. Likevel er det spennende å se om det bare er rammen som er ny, eller om det også varsler at pinsebevegelsen er klar til å ta nye steg for å “gjøre Jesus synlig i Norge” som det heter i bevegelsens visjon.

Å lede en bevegelse av selvstendige menigheter er ikke enkelt. Like fullt behøves det et visjonært og strategisk tenkende lederråd som vil føre an og være til inspirasjon for de lokale menighetene. Sammensetningen av dette vil si mye om i hvilken grad en våger å tenke nytt og tenke framover, eller bevege seg i de trygge farvann. Her bør det unge og framtidsrettede komme klart til syne.

Et spennende tema i konferansen blir panelsamtalen om de ulike strømninger i vår tid, og om modeller og forbilder. Gjennom de siste årene har mye dreid seg om steder som Toronto, Pensacola og Lakeland, med stor vektlegging på opplevelser og manifestasjoner. Hillsong representerer en annen side med en langt mer evangeliserende og ungdommelig apell.  En menighetsbevegelse som pinsebevegelsen bør fokusere på åndskraft og relevans, og først og fremst hente impulser fra menigheter som vokser og fokuserer på å vinne verden for evangeliet. Hvordan kan Pinsebevegelsen og pinsemenighetene føre an i det karismatiske landskapet med sunne og tydelige signaler? Kanskje årets konferanse vil varsle en endring?

Vi imøteser ukens konferanse med spenning, og håper å få noen gode svar!

Del denne

TV2 melder at Egil “Drillo” Olsen får trusler og stygge meldinger fra Israel-venner, og Drillo bekrefter at det tøffe ting som blir sagt imot ham. Etter min mening er dette en helt forkastelig oppførsel. Å fordømme de som fordømmer Israel er ikke i tråd med evangeliet og Jesus. Jesus tenkte vel heller i motsatt retning! Så dette kan vi bare beklage ovenfor Drillo og andre som får merke ekstreme “Israel-venners” vrede. Hvem enn disse folkene er tjener de i hvert fall ikke Israels sak.

På den annen side er det beklagelig at Egil “Drillo” Olsen engasjerer seg i en såkalt kulturboikott av Israel. Hans uttalelser i ulike sammenheng forteller også tydelig hvilken side han er på politisk, og hvor ensidig og ubalansert han oppfatter konflikten i Midt-Østen. At han bruker sin pondus og heltestatus som fotballtrener til å forfekte dette, beklager jeg. Men for all del, det er heldigvis ytringsfrihet i et demokratisk samfunn. Det gjelder også fotballtrenere, kunstnere og kulturelite.

Derfor er det også helt relvant å imøtegå Egil Olsens synspunkter med saklige argumenter, men trusler og domsord hører ikke hjemme i verken normal, saklig debattform, eller langt mindre i bibelsk og kristen oppførsel.

Del denne

Programmet Trekant er et overtramp fra NRK, og har mange slagsider. De unge som eksponeres i programmet ser neppe rekkevidden av hva de er med på, og det å bruke en 18-åring i et slikt program er i seg selv et overtramp. Seksualiteten løsrives fra kjærlighet, troskap og trygge rammer, og gjøres til en teknikk for egoisme og nytelse.

Sexopplysning er bra og nødvendig, men må settes i rett sammenheng. Når sex løsrives fra dette og blir teknikker for å oppfylle egoistiske behov, blir det galt. Jeg mener det er helt feil at landets ledende TV-kanal lanserer et slikt program som til de grader vil bygge opp under den egosentriske sexindustrien, og gi et feilaktig bilde av seksualitet.

På den annen side vil jeg si til pastorer og ungdomsledere i kristne forsamlinger: Snakk åpent om sex! Hele tiden kommer vi kristne i bakkant, og det nytter ikke i vår tid. Vi må gi god sexopplysning og sette det inn i en ramme av kjærlighet og troskap. Gud har skapt seksuallivet, ikke bare for forplantning, men også for nytelse mellom to mennesker i et forpliktende samliv. Vi må våge å ta bladet fra munnen og snakke åpent og naturlig med den unge generasjonen, uten å rødme.

Seksuallivet med all sin intimitet og alle sine følelser er ikke gitt bare for forplantning, men for å gi nytelse, velvære, tilfredsstillelse og harmoni. Noen spør hva det er lov til å gjøre i ektesengen. Det aller meste, bare det ikke overkjører den andres naturlighet, følelser, grenser eller samvittighet.

Sex må på agendaen i kristne skoler og ungdomsarbeid, og det i tidligere alder enn vi ønsker å tenke. Vi må helst komme den offentlige skolen og media i forkjøpet. Vi må undervise om sex som en gudgitt gave til mennesket, og det må settes inn inn den rammen det hører hjemme, ekteskap og troskap. Det er nødvendig å være konkret og “ikke snakke rundt grøten”.

La oss våge å snakke om sex. Den unge generasjonen fortjener å få informasjonen, ikke av NRK, men av sine foresatte og ledere i hjem og menighet.

Del denne

I gamle tider ble de kristne kalt “lesere” fordi de var kjent for å lese Skriften og ta den med seg på møtene. I min ungdom, da “Jesus-vekkelsen” gikk over landet, bar vi Bibelen med frimodighet og stolthet i gatene. I dag finnes Bibelen i alle slags oversettelser og fancy utgaver, og mange, ikke minst unge, har Bibelen på Pc eller Mac, eller på iPhone og mobilen. Alt dette er bra. Det er innholdet og tilgjengeligheten som teller, ikke innpakningen.

Levende bok. På Jesu tid var det to partier blant de skriftlærde. Det ene var fariseerne. De var bokstavtro. De var fulle av rettroenhet og brukte Ordet til å slå andre. Det andre partiet var saddukeerne. Det var liberalteologene som ikke trodde på oppstandelse fra de døde. Begge disse grupper var på kollisjonskurs med Jesus. De samme grupperinger finnes i dag. Noen har Bibelen som en lovbok, og de bruker den til å fordømme andre. Andre tolker innholdet slik det passer dem, i takt med tidens trender. Begge deler blir feil. Bibelen er en levende bok.

Jeg fikk smaken på Bibelen. Som ny kristen, 15 år gammel, fikk jeg smaken på Guds Ord. Det har gitt livet en fast grunnvoll, styrket og inspirert i det daglige, helbredet fra sykdom, gitt kraft i motgang, og gitt visdom i avgjørelser. Jeg brenner for at barn- og ungdom skal få et personlig forhold til denne boken. Det gjør en forskjell. Uten dette vil kristent ungdomsarbeid og menighetsliv skape konsumenter som ikke lenger er der når underholdningsverdien minker, eller de mister fotfestet når livets problemer blir for store.

Det gjelder å begynne rett. Hvis man knepper den første knappen feil, blir resten galt.  For det første må vi begynne med hovedpersonen. Jesus finnes i alle Bibelen bøker, og når vi møter Jesus i Skriften, blir det en levende bok!  For det andre er Bibelen èn bok. Den må sees i sammenheng, og den må alltid leses og forstås ut fra sitt hovedbudskap; veien til frelse, og hovedpersonen; Jesus Kristus! For det tredje har vi fått en guide. Bibelen er den eneste boken vi kan lese med forfatteren på innsiden. Den Hellige Ånd som bor i oss, er vår veileder. Bibelen sier selv at “bokstaven slår i hjel, men ånden gjør levende”. Det er spennende å lese Bibelen i et nært samarbeid med forfatteren! Da blir det levende bok!

Del denne