Kryss over

Pastor Paul Scanlons bok “Kryss over (”Crossing over”) har blitt lest av mange med stor  interesse. Boken omhandler ikke en eller annen berømt megakirke i USA, eller en voksende “supermenighet” i Korea, men en menighet i en by i Bradford, England. Dette kan vi identifisere oss med.

“Kryss over” har blitt et begrep for forandring. Fra fortid til framtid, fra tradisjon til nytenkning, fra innadvendthet til utadvendthet, fra isolasjon til fruktbarhet, fra stagnasjon til vekst, og fra generasjon til generasjon . Med andre ord; akkurat det vi trenger her “hjemme på berget”! Selv sier Scaclon i sitt forord til boken: “Det finnes mange menigheter som har hatt en fantastisk fortid, men som ikke har noen framtid uten at det skjer en radikal forvandling.” Dessverre tror jeg han har fullstendig rett.

Historien om menigheten i Bradford er spennende. Selv om denne menigheten hadde sine særegenheter i synet på apostler og embeder, kan den på mange måter godt sammenlignes med en norsk frikirkemenighet, eller for den saks skyld et luthersk bedehus, med mange gode og oppriktige troende som ber om vekkelse og venter på at noe skal skje. Det var bare ett stort problem: Ingen vekst!
Slik var situasjonen på slutten av 90- tallet. Ti år senere er menigheten 10-doblet! Jeg tenker at her må det være noe vi kan lære!

Jeg har vært pastor i over 30 år. Jeg har sett framgang og tilbakegang, vekst og stagnasjon, medgang og motgang. Jeg er takknemlig for å ha vært pastor i en levende menighet som har levd i stadig forandring. Det kostet en pris å gå gjennom vår store “Kryss over- prosess” på slutten av 80-tallet og bli til Karisma Senter/Karismakirken.  Likevel ser jeg at alt for mye krefter har gått med til å vedlikeholde virksomhet, “blankpusse gamle troende” og holde liv i våre “karismatiske ritualer”. Det er et tankekors at den karismatiske menighetskulturen har blitt alt for selvopptatt og innadvendt, og mange er mye mer på jakt etter nye åndelige opplevelser enn etter menneskers frelse,

Bradfordmenigheten gjorde noen kraftige oppdagelser. Det var egentlig ikke for lite bønn det sto på, eller mangel på Den Hellige Ånds kraft. Det var heller ikke Gud som “måtte gjøre noe”.  Problemet var at menigheten var isolert fra den verden den skulle vinne. Når synderne begynte å komme, var det mange av “bønnesjelene” som ikke ville være med fordi det skjedde på en ny måte. Folk klagde på at de ikke fikk sitte på sin vante plass, og ledere var såret over at de mistet sine posisjoner. Paul Scanlon gir en håpefull hilsen, ikke minst til forkynnere og menighetsledere:” Din tid trenger ikke være omme, og din dag behøver ikke være over. Dagens utfordringer i menigheten din trenger ikke å bety slutten på din tjeneste, men snarere begynnelsen på noe nytt.”