Nyheten om Michael Jacksons plutselige død har sjokkert en hel verden.  Enda en verdenskjent artist som dør alt for ung og under spesielle omstendigheter. Han var en stor artist og fortjener sikkert betegnelsen “kongen av  pop-musikken”, men hans liv var fullt av problemer og mystisisme. Det var vondt at det skulle ende slik for “Jacko”.
Den kjente amerikanske presten og politikeren, Jesse Jackson, som var en venn av Michael Jackson, og hans tidligere kone, Lisa Presley, sier begge at Michael kjente sin skjebne. Uansett er det tragisk.

Jeg husker tilbake på Elvis Presleys plutselige og  tragiske død i 1977. Avisene skrev med store typer: Kongen er død! Elvis var uten tvil kongen av “rock and roll”! Det er mange likhetspunkter mellom disse to personene, og ikke minst disse dødsfallene på tross av 32 års mellomrom.
To “konger”, to fantastiske artister, to generasjoner, og begge var enormt populære og levde samtidig under et umenneskelig press i offentlighetens søkelys.  De mestret dessverre ikke livet like godt som musikken.

Da Elvis døde i 1977, skrev jeg straks en traktat som jeg kalte “Elvis, Jesus og deg”. Vi delte ut traktaten overalt. Det var på den tiden da kristen ungdom var frimodig ute på gatene med store bibler og “en vei-tegnet” på ryggen!  Budskapet var enkelt.  Kong Elvis er død, men kongenes konge, Jesus, Han lever!

Historien har fostret mange store kvinner og menn. Noen navn er på en spesiell måte risset inn i historien på grunn av enorme bragder, evner og talenter. Konger, presidenter, hærførere, religionsstiftere, vitenskapsmenn, forfattere, artister, musikere, og slik kunne vi fortsette.
Men ingen kan sidestilles med mennesket og gudesønnen, Jesus Kristus, som bygde bro mellom himmel og jord, overvant døden og åpnet veien til Gud.

Verden sørger når de store idolene går bort, og vi synes alle det er trist. Men heldigvis har vi et budskap om framtid og håp for alle mennesker. Jesus er verdens håp - og Han lever!

Del denne

De siste ukene har interessen vært enorm for fossilen Ida. Et gjennombrudd for Charles Darwins evolusjonsteori, blir det hevdet. Forskeren Jørn Hurum er også en dyktig mediamann, som har klart å fange hele verdens interesse med denne lille “apejenta” som visstnok skal være 47 millioner år gammel. Endelig har man i hvert fall nesten funnet “the missing link”.

Kunnskapsminister Tora Aasland har sørget for at hele regjeringen har fått sine små “kosebamser” eller kopier av Ida. Og ved avdukingen på Tøyen Hovedgård i forrige uke ble det forsikret om at verdens interesse er mye større for Ida enn fenomenet Alexander Rybak.
At det finnes viteskapsmenn som betviler Idas betydning er det ingen som vil høre på akkurat nå. Lille Norge har nemlig levert en verdenssensajon! Og Ida har allerede vært på reise både til USA og England.

Jeg er ikke imot vitenskapen. Det ville vært dumhet.  Jeg tror heller ikke Bibelens skaperberetning må tas bokstavelig i det som går på antall dager og år, men det er en annen diskusjon. Det er egentlig ikke noen motsetning mellom Bibel og vitenskap.
Poenget er at det finnes en skaper som står bak det hele. Dette ble dessverre tydelig avvist av Jørn Hurum. La kreasjonistene og teologene diskutere det, var hans svar på TV.

Hvor viktig er Ida? At funnet av Ida er interessant og spennende og av vitenskapelig betydning er det ingen grunn til å tvile på, men man sitter likevel med en stekt følelse av at at dette overdrives betraktelig. At det har vært en utvikling i skapelsen og skaperverket er også naturlig. Alt levende og gudskapt utvikles og vokser. Men jeg sjokkeres over den darvinistiske vitenskapens skråsikkerhet. Og i Ida finner de tydeligvis noe av det de leter etter, men ennå mangler det nok mengder av “mellomledd” for å gi grunnlag for teorien om at menneskene stammer fra apene.

Vitenskapen har oppnådd mye, og det bør ha vår respekt. Men det er trist når vitenskapen avviser Gud som skaper, og opphøyer seg selv til gud. 
Bibelen lærer at mennesket er skapt av Gud, i hans bilde. Mennesket er en enstående skapning. Det gir oss menneskeverd og uendelig betydning. Forskning og vitenskap er en del av det gudgitte potensial.
Det gjør oss både stolte og ydmyke i forhold til det vi kan forstå og utforske, men også ydmyke i forhold til det vi ikke kan forstå. Men fasiten går aldri opp hvis man glemmer Gud!

Del denne

Paulus brev til Galaterne er adressert til en gruppe menigheter i provinsen Galatia i nåværende Tyrkia.
Apostelen er opprørt fordi lovlærere, kalt “judaister”, var kommet inn i menighetene og forkynte at de troende måtte la seg omskjære. Judaistene benektet ikke at det var nødvendig å tro på Jesus for å bli frelst, men det var ikke tilstrekkelig. I tillegg til troen måtte man la seg omskjære og holde Moseloven. Det ble et slags “blandingsevangelium”. Paulus tordnet mot dette og kaller det et annet evangelium.

Hva er et annet evangelium? Det er et evangelium som bygger på hva som helst annet enn det som Jesus har gjort, et evangelium som legger noe til det Jesus har gjort, eller et evangelium som blander inn det minste av loven, selvstrev eller egne gjerninger som grunnlag for frelse eller det kristne liv!  Da blir det sammenblanding av religion og liv, og det fører bare til frustrasjon og nederlag.

Dessverre er det mye “blandingsevangelium”.  Mange tror at de må gjøre noe for å bli frelst, men frelsen er en gave. Mange kristne kjenner hele tiden fordømmelse fordi de gjør for lite for Gud, eller ikke får det til.  Et “blandingsevangelium” har ingen kraft. Kraften ligger ene og alene i de gode nyhetene om hva Jesus har gjort. Og det Jesus har gjort er rett og slett nok!

Paulus er tydelig i sin tale. Det finnes bare ett evangelium, og det handler ikke om hva vi skal gjøre, men om hva Jesus har gjort!

“Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!”   Galaterne 1:8

Del denne