Selvsentrerte kristne
Den svenske pinselederen Pelle Hørnmark har besøkt de svenske pinsemenighetene og konkludert med at menighetslivet er “for internt, for innadvendt” og for selvsentrert”. Dessverre er det ingen tvil om at han stiller rett diagnose. Det gjelder selvsagt ikke bare Sverige. Situasjonen er stort sett den samme i Norge og i hele Skandinavia. Den norske pinsebevegelsen melder i sin årsrapport om tilbakegang i 2008. Jeg tror de deler denne “skjebne” med de fleste kirkesamfunn. Hvis det ikke kommer en radikal forandring, et paradigmeskifte, i vår forståelse av å være kirke, er jeg redd Norge kan oppleve en massiv “menighetsdød” i løpet av de neste tyve år.
På tide å våkne
Det er på høy tid å våkne. De fleste kirker og forsamlinger i Norge har en innadvendt menighetskultur hvor det meste går ut på å ta vare på det som er bygd opp. Tradisjonen er herre i stedet for tjener. Det finnes unntak, men i hovedsak er situasjonen urovekkende. Kontrastene er store. Guds kjærlighetssirkel omfatter alle mennesker, Jesus har gitt sitt liv for alle, evangeliet - de gode nyhetene - skal bringes til alle, men Jesu kirke på jord er i stor grad opptatt av seg selv og sin innadvendte virksomhet.
Menighetsdød
Jeg tror det er to grunner til at mange menigheter kan bli “tatt av kirkekartet” i løpet av de neste tiår hvis ikke noe radikalt skjer. Det ene er isolasjonen i forhold til den verden vi skal vinne. På tross av at de fleste i menigheten selvsagt bor og jobber blant ikke troende mennesker, bygger man ikke vennskap med disse på en slik måte at de inkluderes i våre sirkler. Menigheten man tilhører har også et så tradisjonelt og innadvendt opplegg at man ikke engang ser det aktuelt å invitere vennene med til gudstjenester eller smågrupper. Den andre grunnen er manglende satsing på barne- og ungdomsgenerasjonen. Mange menigheter har et godt ungdomsarbeid, men ungdommen får ikke sette sitt preg på gudstjenesten eller søndagsmøtet. Der går det på tradisjonenes premisser, ofte med en stil som ligger mange år tilbake i tid. Det betyr dessverre at mange unge vil etter hvert forsvinne fordi man ikke opplever at søndagsmøtet er aktuelt for dem.
Modige ledere
Pelle Hørnmark uttrykker behov for modige ledere, og han utfordrer dem til å identifisere de som brenner for å nå ikke-kristne, og satse på dem. La dem sette agendaen og utforme gudstjenesten, sier han. Radikalt, men nødvendig. Mitt håp er at mange menigheter og ledere vil ta de rette valg med tanke på framtiden. Vi må ikke glemme hva det dreier seg om. Det dreier seg om menighetens framtid som et effektivt redskap i Guds hånd. Det handler om menneskers frelse og nasjonens framtid!
13. mai, 2009 kl. 15:40
Den som ikke bruker neste generasjon vil over tid miste den. Det er et riktig forkus, og det er flott å se at flere menigheter satser bevisst på de unge nå. De unge er ikke morgensdagens menighet - de ER en sentral del av menigheten NÅ. Takk Arnfinn får din påminnelse om et radikalt og viktig tema!
14. mai, 2009 kl. 22:56
Det er drama over Pelle Hørnmarks selvkritikk. Da var sognepresten i Moss litt mer lavmælt på radioen i går:
“I vår menighet bor det 12000 mennesker, og vi er bare ca. 100 på gudstjenestene. Vi har en stor kirke, så det er god plass her. Jeg tror løsningen for framtiden er å involvere kirkegjengerne mer i gudstjenesten”.
Paulus sa om urkirkens samlinger: Hvordan er det når dere kommer sammen? Da har hver og en av dere en lære, en salme, en tunge, osv. I våre hierarkiske stormenigheter har vi for lengst forlatt det organiske, åndelige livet Paulus beskriver fra sin tids husmenigheter. Hvem involverte de troende på Paulus´ tid? I følge Paulus selv var det Den Hellige Ånd.
Ja, jeg tror på et paradigmeskifte.
18. mai, 2009 kl. 22:12
Arnfinn Clementsen,
Du nevner behovet for et paradigmeskifte. Etter 40 års engasjement i Pinsebevegelsen, følte også jeg for 6 år siden et sterkt behov for et paradigmeskifte. Da jeg analyserte det rådende paradigmet, kom jeg fram til at det var preget av en ubibelsk institusjonalisme, med en stadig sterkere betoning på lederskap og hierarki.
I Bibelen fant jeg et annet paradigme, preget av tjenerskap, flat struktur (ikke-hierarki) og husmenigheter, noe jeg vil kalle for det organiske paradigmet. Videre fant jeg at vekkelsene var preget av det organiske menighetslivet, også den vekkelsen jeg selv har opplevd, Jesus-vekkelsen. Men alle vekkelser, inklusive den vi leser om i Det Nye Testamente, har gjennomlevd et paradigmeskifte, fra det organiske til det institusjonelle. Allerede år 110 e. Kr. la Ignatius av Antiokia grunnlaget for det katolske hierarkiet.
Er det mulig for en menighet eller en bevegelse å skifte paradigme tilbake til det organiske? Jeg kjenner ikke til noe eksempel. Men jeg kjenner stadig flere kristne som gjør denne reisen og forlater et institusjonelt menighetsliv til fordel for et organisk husmengihetsliv. Jeg har levd i husmenighet de siste fire årene. For meg er det utenkelig å gå tilbake til kirkebenkene.
Jeg vil ikke danne noe rosenrødt bilde av et organisk, ikke-hierarkisk husmenighetsliv. Tvert i mot, det kan være mer problemer i et slikt miljø enn det er i benkeradene i en tradisjonell menighet. Men det jeg håpet på, og fikk, var en sterkere dynamikk.
Et paradigmeskifte fra institusjonell til organisk, ikke-hierarkisk menighet, er en dramatisk forandring, som minst av alt handler om å skalere ned et tradisjonelt menighetsliv så det passer inn i en stue. Hva det handler om er et fellesskap som er basert på nye verdier, der vi gir avkall på menneskelig lederskap til fordel for Åndens lederskap. I organiske, ikke-hierarkiske husmenigheter samles vi som likeverdige venner, og definerer ingen ledere. Vi er alle tjenere, som tjener med den utrustning og de nådegaver Den Hellige Ånd gir den enkelte.
Vil vi oppleve at noen eksisterende menighet går igjennom et slikt paradigmeskifte?