Mandag 21. mai vedtas etter all sannsynlighet endringer i grunnloven som handler om stat-kirke. Kort sagt skal ikke lenger den lutherske tro være statens offisielle religion, og vi har ikke lenger en statskirke. Det er mange meninger ute og går blant dett, og det skulle bare mangle om det ikke var åpnet for det i et demokratisk samfunn. Men når en del “erkekonservative” kristne bruker uttrykk som “Jesus ut av grunnloven”, “avkristning”, “Norge er ikke lenger en kristen stat”, ja, noen har til og med kalt morgendagens vedtak for et “statskupp”. Ja, vi snakker i hvert fall ikke samme språk!

Vi hører om dem som vil fysisk vil forsøke å hindre stortingspolitikere å komme inn på Stortinget for å stemme i morgen. Stortingsrepresentantene mottar mailer og brev, noen i “så sier Herren- form”, om hvilken ulykke dette er for landet. Jeg opplever slikt både utidig og blasfemisk.

Jeg er overbevist om at tiden for en statskirke er over, og jeg ser ingen avkristning i at statskirken forsvinner og erstattes av en luthersk folkekirke, og at alle trossamfunn likestilles. Jeg ser heller ikke at Jesus forsvinner ut av grunnloven, så vidt jeg vet har han aldri vært nevnt. Jeg tviler også sterkt på om statskirken er en garantist for hans tilstedeværelse, selv om den historisk har hatt betydning for landet. Den nye teksten i grunnloven sier at Norge fortsatt vil bygge på den kristne og humanistiske arv. Selvsagt kunne det vært uttrykt sterkere, men dette er ikke “statuttene” til en menighet, men landets grunnlov. Norge er ikke en kristen stat, men et land som bygger på en kristen grunnvoll, tro og arv. Det er vi takknemlige for, og det vil vi bevare!

Nå er det levende kristne og kirker over hele landet som må se mulighetene, ta ansvar og gjøre jobben! Vi har full frihet til i ord og gjerning å proklamere Jesus, be for landet, fremme kristne verdier, vise Guds kjærlighet gjennom gode gjerninger, og utøve positiv samfunnsinnflytelse. Jeg tenker at morgendagen er en god dag for landet hvis vi ser framover og bruker mulighetene!

Del denne

I disse dager endres Norges grunnlov i forhold til kirken. I flere hundre år har Norge hatt en evangelisk, luthersk tro, og med det en statskirke, grunnfestet i sin grunnlov. Politisk er det bred støtte for den forandringen som nå kommer. En del konservative kristne ledere advarer høylydt!

Heldigvis fikk ikke SV igjennom å fjerne kristendommen fra grunnloven. I stedet lyktes det for Krf å få fram en tydelig pasus om at landet vårt fortsatt skal bygge på den kristne og humanistiske arv.

Det som nå skjer er at statskirken forsvinner og Den Norske Kirke blir en folkekirke løst fra Staten. Det er etter min mening på høy tid i et samfunn med full tros-og religionsfrihet. Det er faktisk ikke så veldig mange år siden pinsemenigheter og andre “frimenigheter” ble kalt for “dissentere”. Selv om denne betegnelsen ligger en del år bak har skillet i definisjon statskirke - frikirker blitt mer og mer kunstig og feilaktig. Noe annet er at Statskirkeordningen har hatt sin historiske betydning, og Den Norske Kirke vil som folkekirke vil fortsatt ha en betydelig posisjon og inneha en del privilegier i kraft av størrelse og tradisjoner. Likevel blir det en en ny likhet mellom kirker og trossamfunn. Det er også helt riktig i vår tids flerkulturelle og multireligiøse samfunn.

Noen kristne ledere har fremstilt dette som et nytt og stort skritt i avkristningen av landet. Jeg tror ikke det. Jeg er glad for, og det er betydningsfullt, at den kristne tro og arv fortsatt vises tydelig i grunnloven, noe vi først og fremst kan takke Kristelig Folkeparti for, men på den annen side er det ikke bokstaven i grunnloven eller Statskirken om avgjør “trosnivået” i det norske folk, eller i utviklingen av året samfunn.  Det er den levende Jesu Kristi Kirke som i sin bredde kan gjøre Jesus synlig og formidle de kristne verdier til folket!

Norge bygger på den kristne tro og kulturarv. Derfor er det viktig og godt at vår kristne arv stadfestes i grunnloven. Samtidig, i en tid da vårt land blir mer og mer mulitireligiøst, skal vi frimodig holde fast på vår historie og det vi har bygget vårt land på. De nye formuleringene i grunnloven fastslår også det. Samtidig må vi som kristne og som kirker i et demokratisk samfunn stole på at den kristne tro står sin prøve og fortsatt kommer til å prege landet. Ingen ting kan erstatte levende og frimodige kirker som forkynner evangeliet midt i et mangfoldig samfunn med ytringsfrihet og religionsfrihet.

Del denne

Predikanten fra “Lakeland-vekkelsen” i USA, Tod Bentley; kommer til Norge og skal ha møteserie i Stavanger på ettersommeren, opplyser media. Jeg kjenner ikke organisasjonen som inviterer og arrangerer dette.
Mange i Norge fulgte “Lakeland-vekkelsen” for noen få år siden via God TV.  Enkelte norske kristen-ledere reiste også over for å oppleve dette, og noen kom begeistret tilbake. Andre var betenkte over det de så og hørte.

For min del har jeg alltid vært forsiktig med dømme andres tjeneste eller arbeid, selv om det er forskjellig fra det jeg selv har tro på og identifiserer meg med. Paulus skriver om å “dømme seg selv, slik at man ikke blir dømt”, med andre ord er det viktig å ha en sunn selvbedømmelse. Likevel har vi en plikt til å prøve sunnheten i det som skjer ut fra Guds Ord og vår åndelige bedømmelse i tråd med dette.

Vi skal ikke alltid være stille - eller snille. En del åpne og positive ledere har en overdreven frykt for “å gå imot Gud” eller “det Gud gjør”,  selv om vi egentlig både ser og forstår at noe er galt.  Man vil så gjerne at noe skal skje, og midt i dette godtar mange det meste eller alt for mye på grunn av det som skjer av åpenbaringer og manifestasjoner, og folkemassene som samles blir et “bevis” på at dette er fra Gud. Og jeg sier selvsagt ikke at Gud ikke gjør noe i slike sammenheng. Gud ser alltid til de åpne hjerter.

Det var sider ved “Lakeland-vekkelsen” som sjokkerte meg. De veldige egenproklamasjonene av hvor sterkt dette var var, de voldsomme “manifestasjonene” som overskygget budskapet, det overdrevne fokus på personen Bentley, de usunne engleåpenbaringene og de overdrevne profetiene. Med hjelp av TV og internett ble dette spredt ut over “hele verden”.
Da det etter hvert ble avslørt karakterbrist og fall i Tod Bentleys liv, fikk hele “vekkelsen” et kraftig tilbakeslag.  Selvfølgelig er det tilgivelse og gjenopprettelse også for Tod Bentley, men mitt anliggende er at det er mange grunner til at mye av dette var usunt. Det forundret meg også hvordan en del profilerte ledere fra kjente “fornyelses-og profetmiljøer” i USA kveld etter kveld satt på plattformen og var framme i mikrofonen og bekreftet at dette var fra Gud. Merket de ingen ting?

Jeg vil være helt ærlig. Vi trenger at noe skjer i Norge! Men jeg tror ikke svaret kommer via Tod Bentley eller “Lakeland-lignende vekkelser”. Det betyr ikke at vi skal sitte på “vår høye hest” her hjemme og tro at vi har alt. Vi trenger impulser fra det Gud gjør i hele verden! Og vi må våge å slippe Den Hellige Ånd til!
Norge behøver som aldri før åndsfylte kristne og menigheter som reiser seg i tro og bønn, sprer Guds godhet, nåde og helbredende kjærlighet i hverdagen,  og forkynner det enkle og levende evangeliet til alle mennesker i landet! Det kraftigste av alt er evangeliet!

Del denne

Kristen presse har viet en del spalteplass på lederskiftet som er på gang i Oslo Kristne Senter. Til dels går det på selve måten pastortjenesten overføres på fra far til sønn, noe går på selve det teologiske synet som ligger til grunn for ledermodellen som blant annet Oslo Kristne Senter står for, og for det tredje handler det om lederskifte generelt. Lederskifter i menigheter og organisasjoner er et spennede tema som fortjener å settes på dagsorden, for i prosesser som dette ligger det både fallgruber og muligheter.

Pastor- og lederrolle i forandring
I den mer tradisjonelle pastor og presterollen er man i menigheten noen få år for så å flytte videre til neste plass. Da er det menighetsrådet, eldsterådet eller styret som representerer kontinuitten i lederskap, mens prest og pastor kommer inn for en periode. I denne modellen vil ikke disse i samme grad prege utviklingen som når en leder som har grunnlagt menigheten og vært der som leder i mange år. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet vokste det mange nye menigheter fram i Norge. Et av kjennetegnene var en ny definert pastorrolle, hvor man tenkte seg at pastoren i utgangspunktet ledet menigheten på livstid, og pastorene i de fleste av disse menighetene var også menighetens grunnleggere. Noen menigheter som Oppdal Kristne Senter og Karismakirken (Karisma Senter) i Stavanger hadde sin bakgrunn i etablerte trossamfunn som Baptistsamfunnet og Pinsebevegelsen, men gjennomgikk en restart med nye vedtekter og ikke minst en ny pastorrolle. Etter hvert som årene har gått har også flere pinsemenigheter omdefinert sine lederskap og gitt pastoren en tydeligere lederrolle, og generelt kan vi si at i den karismatiske bevegelsen i sin bredde har brakt med seg et nytt syn på lederskap og tjenester. Selv om det var ulikheter både i statutter og praksis innen de nevnte menigheter, var det ingen tvil om at de opplevde det som teologisk riktig å gi større lederansvar til pastoren og forlate en demokratisk modell som ble opplevd lammende i forhold til fornyelse og forandring.

Generasjonskifte i kristen-Norge
Det er et betydelig generasjonsskifte på gang i kristen-Norge. Mange av 80- tallets pionerer fra de den gang ”nye menighetene” er i en alder hvor det er naturlig å se etter sin etterfølger. Uten å gå nærmere inn på teologiske syn og ledermodeller, vil uansett  utfordringene være store når man står foran et lederskifte. Når min kone og jeg kom til Zion, Stavanger i 1981, tenkte vi  at det ville bli noen få år. Så kom et sterkere kall til å bygge noe nytt, og når Karisma Senter brøt fram på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet innebar det for oss at vi var villige til å tjene menighet og by livet ut. Omtrent paralellt så vi pastor Martin Cave og Stavanger Indremisjon gå nye veier på sin måte og utvikle seg til en større forsamling og en bredere virksomhet. I 30 år har Cave vært pastor i denne innflytelsesrike menigheten, og IMI kirken har blitt en plogspiss i den lutherske karismatiske sammenhengen. Det er store forskjeller på Karismakirken, Oslo Kristne Senter og IMI kirken i Stavanger når det gjelder teologi og styringsmodell, men de kjennetegnes alle av å ha tydelige pastorer i spissen som har ledet forsamlingen gjennom mange år med gode team rundt seg. De har alle satset på langsiktighet og kontinuitet i pastortjenesten.

Fra leder til leder
Jeg har hatt den glede å følge Oslo Kristne Senter fra starten av, og jeg er overbevist om at valget av sønnen Thomas som ”utøvende pastor”  er gjort gjennom en prosess og i god forståelse med ledere og menighet. Det handler ikke om ”arv”. Et pastorkall og en tjeneste skal ikke gå i arv, men det skal heller ikke være et hinder at det er nær familie. Åge Åleskjær vil fortsatt ha en funksjon som hovedpastoren eller ”biskopen” menigheten og for de øvrige OKS-menighetene, og Thomas Åleskjær vil få tid til å etablere sitt lederskap og se hvordan det fungerer i forhold til eget kall og menighet. For meg høres det ut som en sunn prosess som sørger for trygghet og kontinuitet.
I IMI kirken har det også vært lederskifte. Egil Elling Ellingsen har overtatt som pastor for menigheten, mens Martin Cave er styreleder og hovedpastor for IMIs store og mangfoldige arbeid som strekker seg ut i inn og utland. De to vil stå sammen på veien videre i en spennende utvikling for IMI.
Personlig overlot jeg roret til min etterfølger, Tormod Røyland, i Karismakirken høsten 2010. Jeg opplevde at tiden var inne for dette etter nærmere 30 års pastortjeneste i Stavanger, og vi forberedte overtakelsen godt gjennom lengre tid, og har i ettertid stått sammen i en nær relasjon.
Selv om menighetsmodeller og vedtekter er forskjellige vil alltid den som har lagt grunnen og bygget opp en menighet ha en funksjon på veien videre. Det er et åndelig prinsipp i dette. Men det er viktig at det ikke blir som en ”syvende far i huset”, men som en god far for menigheten, og en rådgiver og støtte for ny pastor og nye ledere som vokser fram. Når dette fungerer i en rett og god balanse, vil det gi menigheten kraft til å vokse ved at man tar med seg pionerens gjennombruddskraft og bygger videre på grunnvollen som ble lagt, samtidig som man går videre og gjør nye ting i en ny tid.

Hvem peker ut neste pastor
Når en pastor har bygget opp en menighet og ledet den gjennom mange år, vil det selvsagt være avgjørende hvem han ser som sin etterfølger. Det ville vært galt om det skulle komme en pastor i OKS som ikke var etter Åge Åleskjærs hjerte. Det er ingen tvil om at Egil Elling Ellingsen er Martin Caves mann til å lede IMI kirken videre. For meg ville det heller ikke vært aktuelt å avslutte tjenesten som hovedpastor før det var en etterfølger klar til å overta. Personlig spilte jeg bredt på lag med lederskap og menighet i denne fasen, men selvsagt hadde jeg en klar formening om hvem som var aktuelle, og hvem jeg ønsket å gi ledelsen videre til. Menigheten kunne være trygge på at den som overtok arbeidet var utpekt og velsignet av meg, samtidig som menigheten selv ga sin tilslutning til det. Så er det klart at den som går inn i en pastortjeneste må oppleve et Guds kall til dette, ikke minst med de utfordringer det er å føre videre et arbeid som en leder har bygget opp gjennom mange år.

Stor utfordring
Et lederskifte er en prosess, og det tar tid. Den som skal overta må ha visjonen og arbeidet sterkt i hjertet. Derfor blir det som regel en som har ”vokst opp i huset”. Forberedelsestiden er viktig, selve overgangen er viktig, og ikke minst tiden etter hvor de to skal gå sammen i nye funksjoner og ikke minst i god relasjon. Jeg håper vi skal få mange gode eksempler på at dette fungerer i Norge i årene som kommer!

Del denne

“Gateway Community Church” i Austin, Texas, har en “perfekte mennesker ingen adgang”- policy. Menigheten ble grunnlagt  for vel 10 år siden, og pastor John Burke har ledet dem i å skape en “kom som du er”- kultur med begrunnelse i at Gud tar imot oss som vi er. På deres nettside kan vi lese: “Du trenger ikke å kle deg opp, og du behøver ikke å tilhøre en spesiell aldersgruppe. Vi bryr oss ikke om hva du stemte ved siste valg, og vær så snill å forstå at du behøver ikke late som du er noe du ikke er. Kirken er en plass hvor Gud møter mennesker som er langt fra perfekte. Alle er velkommen uansett hvor de måtte være på sin åndelige reise.” Jeg kjenner ikke denne menigheten annet enn fra deres nettside, men jeg liker det jeg leser!

Jeg er ikke god nok. Religion begynner med oss og hva vi gjør. Virkelig kristenliv begynner med Jesus og hva han har gjort. All religiøs tenkning har til felles at vi må gjøre en mengde ting for å bli godtatt av Gud, og vi vet aldri når det er nok. Det fører til et liv i usikkerhet og frykt og hindrer åndelig vekst og utvikling. De som er utenfor tror at de må forbedre seg og oppfylle visse krav hvis de skal nærme seg en kirke. De gode nyhetene er vi ikke behøver å være gode nok, fordi Jesus er god nok, og det han har gjort for oss er mer enn godt nok! Det handler ikke om hvor gode vi er, men om hvor god Gud er! Gud har skapt oss slik som vi er, og han elsker oss betingelsesløst. Parolen “Adgang forbudt for perfekte mennesker” kunne stå på enhver kirkevegg og stå i hver eneste møteannonse!

Gud bruker mennesker som ikke er perfekte. Når menigheten er innadvendt og selvopptatt handler det om alt vi bør, må og skulle. Og vi strekker aldri til og vi føler oss aldri brukbare eller gode nok. Det er også lett i vår forkynnelse og å forlate evangeliets vei og i stedet begynne å legge bud og byrder på folk. Det finnes uten tvil en bedre vei. La oss forkynne Guds Ord frimodig og stole på Den Hellige Ånds gjerning i menneskers liv. Det vil skape en kultur hvor det er lett for nye mennesker å komme og føle seg akseptert og inkludert. Løft hodet og senk skuldrene. Det er utrolig hvor store ting Gud kan gjøre gjennom mennesker som ikke er perfekte!

Del denne

Igjen har folk vært ute og antydet at massakren på Utøya var en advarende finger fra Gud. Bakgrunnen skal være synden i landet og Norges negative holdning til Israel. Det er forfatter og satstsviter Per Haakonsen som har kommet med slike uttalelser i et KrF arrangement i Sarpsborg. Med sommerens tragiske massakre på Utøya på litt mer avstand, har det vært flere røster som har antydet at det er en sammenheng mellom tragedien og Guds straff og dom. Jeg reagerer sterkt på dette. Det gjenspeiler en feilaktig domstankegang som vi møter igjen og igjen når det skjer naturkatastrofer og ulykker.

I fjor høst etter det som skjedde i regjeringsbygget og på Utøya skrev den samme Per Haakonsen i avisen Dagen og hevdet at det kunne være en sammenheng mellom Norges nei til å selge olje til Israel på slutten av 70-tallet og ulykken med Alexander Kielland-plattformen i mars 1980 da 123 mennesker døde. Forfatteren sier også at “ungommen på Utøya var nok på sett og vis uskyldige”, men samtidig bemerker han at utenriksministren holdt en anti-israelsk tale på Utøya, og ved siden av ham sto plakaten “Boikott Israel”. “Dagen etter kommer Anders Behring Brevik”, sier forfatteren og spør om vi “forstår det som skjer”. Flere har kommet med lignende utsagn. Tonen er siden Norge ikke omvender seg må Gud ty til tøffere metoder.

Jeg er glad for at vi lever i nådens tid. Vi har nylig feiret jul. Gud sendte ikke en bombe over Betlehem, men han sendte sin egen sønn i kjærlighet til alle mennesker på koden.

Det skjedde noe på korset som forandret alt til alle tider! Korset ble stedet hvor Gud straffet hele verdens synd i fortid, nåtid og framtid, og hvor forsoning ble tilveiebrakt for hvert eneste menneske på jord. “Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres”, sier Paulus (2.Kor 5:19). Og han ga oss som kristne en spesiell tjeneste; ikke dommens eller fordømmelsens tjeneste, men forsoningens tjeneste.

Det betyr ikke at Gud ikke lenger tar ondskap og urettferdighet på alvor. Men det gir oss et helt nytt syn på verden omkring oss, og ikke minst gir det en helt ny forståelse av vår oppgave som kristne, nemlig å forkynne evangeliet - de gode nyhetene - om hva Jesus har gjort.

Mange kristne har dessverre et forvirrende gudsbilde. De gir Gud skylden for hva ondskapen gjør, og i de mest meningsfulle situasjoner spør de Gud hva han mente med det. Verden ligger i det onde, men Gud står ikke bak det onde. Han har heller ingen mening med alt som skjer. Gud er heller ikke “etter oss” hver dag for å straffe eller belønne oss i forhold til våre gode eller dårlige gjerninger. Det er feil gudsbilde blandet med gammeltestamentlig teologi.

Jeg tror på bønn. Vi vil frimodig be for land og folk, og for de som styrer og regjerer vårt land. Det vil gi resultater og åpne nye dører for evangeliet. Jeg er med på at tragedier og katastrofer kan og skal vekke oss til bønn og samfunnsansvar, men jeg er ikke med på at Gud sitter i himmelen og sender eller indirekte tillater at uskyldige mennesker må dø på grunn av synden i et land.

Del denne

Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den inkluderer absolutt alle. Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin tankegang til bare jøder. Selv om han proklamerte på pinsedag i Jerusalem at Guds ånd skulle komme over alle mennesker, var han veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius med evangeliet. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og han fortsatte: “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“.

Jeg tror på å tenke inkluderende. Det er så lett å “tenke folk ut” i stedet for å “tenke dem inn”. Vi har fordommer og meninger og ekskluderer så lett mennesker fra troen fordi de er annerledes eller ikke følger vårt menighetsmønster. Jeg elsker historien om den bortkomne sønnen som kommer hjem til far, og jeg tror at Gud ser på alle mennesker som sine sønner og døtre. Han venter på at de skal komme hjem igjen! I stedet for å se på folk som “ufrelste” og “utenfor” og tenke ekskluderende, bør vi tenke inkluderende og se på dem som som sønner og døtre som er på vei hjem til farshuset. Det forandrer våre holdninger til verden omkring oss. Gud har i Kristus forsonet hele verden med seg selv, og vår oppgave er å formidle det slik at mennesker kan ta imot tilgivelse for sine synder og det som Jesus har gjort for dem.

Menigheten har ofte hatt en trang sirkel. Med alle sine bud og krav har den holdt mange borte fra fellesskapet. Folk har alt for mange ganger følt seg ekskludert når det har gått i stykket for dem i livet.  Det kan være det unge paret som “måtte” gifte seg, den unge kvinnen som tok abort, eller hun som ble gravid utenom ekteskap. Eller det kan være det unge paret som sliter med ekteskapet, den nyfrelste alkoholikeren som hadde tilbakefall, eller ungdommen som vokste opp i menigheten og ikke tilpasset seg det fastlagte mønster. Dessverre ser vi alt for ofte at folk forlater menighetsfellesskapet i livets vanskelige faser, nettopp når de trenger det mest. Jeg tror på en menighet som har klare holdninger og tar synd på alvor, men uten fordømmende holdninger. Menigheten skal være et trygt hjem også når noe har gått i stykker i livet.

Vi må utvide våre sirkler og tenke inkluderende. En forretningsmann som tenker at ingen vil ha det han tilbyr, vil aldri selge særlig mye. Dessverre er dette ofte tankegangen til mange kristne. I kirker og bedehus forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag, men utenfor våre sirkler venter mange på de gode nyhetene. Heldigvis satser fler og fler større resurser på barn- og ungdom. En menighet uten stor åpenhet for neste generasjonen er en døende forsamling. Vi må utvikle en “alle velkommen- kultur” i menigheten, tenke inkluderende og gi rom for nye mennesker. De uskrevne reglene og den innadvendte kulturen har ofte uttrykt et klart budskap: Kom som du er til Jesus, og bli som oss! Det er på tide å komme ut av isolasjon og innadvendthet, inkludere nye mennesker, og utvide våre hjerter. Det begynner med deg og meg. Hvis menigheten skal vokse, må du og jeg gi plass for ett nytt menneske i vår sirkel.

Del denne

Jeg tror på en åpen og inkluderende kirke, men ikke en “tannløs” kirke som mener ingenting om allting. Jeg tror de fleste også vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det må vi forholde oss til på en positiv måte. Det er både spennede og utfordrende. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Mange frykter Islam, men jeg heller peke på den humanistiske nøytraliteten og misforståtte toleransen. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir rett og slett helt feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. Kjønnsnøytrale ekteskap har neppe positiv klang blant muslimene. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for den kristne tro som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Vi verken skal eller kan påtvinge noen en bestemt tro, og vi skal respektere alles tro og overbevisning. Men det skal ikke hindre oss si å bygge samfunnet på positive og kraftfulle livsprinsipper og verdier. Det er nok å nevne livsrett og menneskeverd, sannhet og ærlighet, ekteskap og troskap, nestekjærlighet og solidaritet. Kirken må våge å tale klart i moralske spørsmål. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.
Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er store deler av kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne

“Hvordan kan jeg være stille”, skriver Rudi Myntevik i en sang. Når integriteten i livet forsvinner og vi ikke lenger står for noe, da har vi tapt. I min barndom var det vanlig å skrive i hverandres minnebøker. Faktum er at jeg skrev alltid det samme verset i alle minnebøkene: ”Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller” (Christian Richardt,1837).”  Jeg vet ikke helt hvorfor dette ble barndommens favorittvers, men ordene har i hvert fall fulgt meg hele livet.

Ryggrad i stedet for “ønskekvist”. Gjennom årene har jeg møtt mange mennesker som har gjort sterkt inntrykk. Noen har vært kjente personer på nasjonalt eller internasjonalt nivå, andre har vært personer veldig få kjenner til . Noen har vært mer dominerende personer som snakket engasjert med “store bokstaver”, og mange har vært seg bevisst sin innflytelse og betydning. Likevel har mange av de som har gjort mest inntrykk på meg vært lavmelte og nesten litt beskjedne. Hverdagsheltene er ofte de største. Kjennetegnet på dem alle er at de har hatt en ryggrad der alt for mange har en “ønskekvist”. De har stått for noe, og som regel har det kostet dem en pris.

Mange lever i dag under forfølgelse. Hvert 5. minutt blir en kristen en martyr. Hvert år drepes kanskje mer enn 100.000 kristne for sin tro på Jesus. Dette er kanskje det største og mest akutte problemet når det gjelder religiøs forfølgelse og vold. Antisemittismen er økende, også i vårt land, Folk forfølges under ulike politiske regimer. 27 millioner uskyldige mennesker er fanget i vår tids grusomme slavehandel. Dessverre kunne listen blir lang. På hver sin måte kjemper de en kamp på innsiden. Alt dette angår oss. Hvordan kan vi være stille?

Ingen kamp er tapt. Her hjemme hører vi om tapte saker. Fosteret har manglende rettsvern. Jeg gir honnør til Kristelig Folkeparti som hvert år foreslår ending av abortloven i Stortinget. De stemmes ned, og få vil kjempe for det ufødte liv. Den nye ekteskapsloven har forandret innholdet i ekteskapet på en dramatisk måte. En institusjon som har vært en bærebjelke i vårt samfunn gjennom hundrevis av år forandres “plutselig”.  Dette handler ikke om å diskriminere mennesker som velger en annen livsførsel, men ekteskapet er for én mann og én kvinne! Jeg håper KrF også her vil gjøre det samme og fortsette å fremme forslag om en reversering av den nye ekteskapsloven. Ingen kamp er tapt så lenge noen kjemper.

Framtiden skapes i dag. Det er i hverdagen det meste bygges og skapes av mennesker med ryggrad og integritet - mennesker som deg og meg. Vi kan kanskje ikke forandre hele verden, men vi kan gjøre en forskjell i et menneskes liv, og gi noen rundt oss en bedre hverdag. Som positive og ikke fordømmende mennesker kan vi stå frimodig opp for det vi har tro på. Hvordan kan vi være stille?

Del denne

Kristelig Folkeparti gjorde et dårlig kommune- og fylkestingsvalg. Noen steder var det framgang, men stort sett var resultatet ikke oppløftende. En framgang i forhold til de dårligste meningsmålingene blir en mager trøst. Knut Aril Hardeide kom inn som ny partileder, og hans deltagelse i TV-debatter og media var etter min mening god. Han stil og tale var forfriskende, troverdig og tydelig, og han har stor støtte i partiet. Likevel skal det mer til enn begeistring rundt en en ny partileder for å løfte partiet til gamle høyder. Partiet må tilbake på offensiven. Spørsmålet er hva som må til, og det holder selvsagt ikke med enkle og lettvinte svar.

I en partiflora hvor det kanskje er for mange partier, vil jeg likevel hevde at det er behov for et tydelig, verdibasert parti. Samtidig er det krevende for KrF å være et kristent verdiparti i en tid da det ikke i samme grad som før er klar og entydig tale i viktige tros-og verdispørsmål fra kirkens ledere. Like fullt må partiet etter min mening ta vare på den opprinnelige visjonen, å være et “lys og salt” i politikken og landet på en folkelig og relevant måte.

Jeg har støttet endringen fra den mye omtalte bekjennelsesparagrafen til en forpliktelse på partiets verdier. Uansett står den eksisterende paragrafen til neste landsmøte. Det var svært interesannt å se at landsmøtet i KrFU nylig ikke fikk det nødvendige flertell for å slutte seg til en fjerning av bekjennelesparagrafen. Det var et viktig signal om noe av det som rører seg i store deler av partiet, også i den unge generasjonen. Bekjennelsesparagrafen vil kanskje ikke overleve, men KrFUs vedtak vil påvirke til en større tydelighet på hvilke verdier man må forplikte seg til som tillitsvalgt i partiet. Et krav om forpliktelse til et tydelig verdidokument kan også føre til et samlende vedtak i landsmøtet 2013, og vil etter min mening være en forutsetning for partiets troverdighet og bærekraft, og vekst. Det som kan samle partiet i denne saken er at forpliktelsen er så tydelig at det ikke er noen tvil om at det er mennesker som bygger på den kristne tro og verdier som har  tillitsverv i partiet.

KrF behøver en fornyelse, både visjonært og politisk. Jeg tror på en revitalisering av gode, gamle kjernesaker, samtidig som nye dagsaktuelle saker settes på dagsorden. Noen av dette ligger allerede i programmet. Det gjelder f. eks forslaget om å erstatte dagens abortlov med en lov som tar utgangspunktet i retten til liv. Kampen mot sorteringssamfunnet fortjener et større gjennomslag i et samfunn som mener seg å bygge på menneskeverd og toleranse. Ekteskapsloven er en viktig sak for partiet, og KrF har en stor oppgave i å arbeide for å gjenvinne ekteskapet som en ordning for én mann og én kvinne. Bekjempelse av fattigdom, og solidaritet, bistand, innvandring og kriminalpilitikk er andre områder hvor det er naturlig for KrF å være tydelig på banen. De gode sakene står i kø, men de må ha nye innfallsvinkler for å kommunisere med dagens mennesker.

Del denne