Igjen har folk vært ute og antydet at massakren på Utøya var en advarende finger fra Gud. Bakgrunnen skal være synden i landet og Norges negative holdning til Israel. Det er forfatter og satstsviter Per Haakonsen som har kommet med slike uttalelser i et KrF arrangement i Sarpsborg. Med sommerens tragiske massakre på Utøya på litt mer avstand, har det vært flere røster som har antydet at det er en sammenheng mellom tragedien og Guds straff og dom. Jeg reagerer sterkt på dette. Det gjenspeiler en feilaktig domstankegang som vi møter igjen og igjen når det skjer naturkatastrofer og ulykker.

I fjor høst etter det som skjedde i regjeringsbygget og på Utøya skrev den samme Per Haakonsen i avisen Dagen og hevdet at det kunne være en sammenheng mellom Norges nei til å selge olje til Israel på slutten av 70-tallet og ulykken med Alexander Kielland-plattformen i mars 1980 da 123 mennesker døde. Forfatteren sier også at “ungommen på Utøya var nok på sett og vis uskyldige”, men samtidig bemerker han at utenriksministren holdt en anti-israelsk tale på Utøya, og ved siden av ham sto plakaten “Boikott Israel”. “Dagen etter kommer Anders Behring Brevik”, sier forfatteren og spør om vi “forstår det som skjer”. Flere har kommet med lignende utsagn. Tonen er siden Norge ikke omvender seg må Gud ty til tøffere metoder.

Jeg er glad for at vi lever i nådens tid. Vi har nylig feiret jul. Gud sendte ikke en bombe over Betlehem, men han sendte sin egen sønn i kjærlighet til alle mennesker på koden.

Det skjedde noe på korset som forandret alt til alle tider! Korset ble stedet hvor Gud straffet hele verdens synd i fortid, nåtid og framtid, og hvor forsoning ble tilveiebrakt for hvert eneste menneske på jord. “Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem overtredelsene deres”, sier Paulus (2.Kor 5:19). Og han ga oss som kristne en spesiell tjeneste; ikke dommens eller fordømmelsens tjeneste, men forsoningens tjeneste.

Det betyr ikke at Gud ikke lenger tar ondskap og urettferdighet på alvor. Men det gir oss et helt nytt syn på verden omkring oss, og ikke minst gir det en helt ny forståelse av vår oppgave som kristne, nemlig å forkynne evangeliet - de gode nyhetene - om hva Jesus har gjort.

Mange kristne har dessverre et forvirrende gudsbilde. De gir Gud skylden for hva ondskapen gjør, og i de mest meningsfulle situasjoner spør de Gud hva han mente med det. Verden ligger i det onde, men Gud står ikke bak det onde. Han har heller ingen mening med alt som skjer. Gud er heller ikke “etter oss” hver dag for å straffe eller belønne oss i forhold til våre gode eller dårlige gjerninger. Det er feil gudsbilde blandet med gammeltestamentlig teologi.

Jeg tror på bønn. Vi vil frimodig be for land og folk, og for de som styrer og regjerer vårt land. Det vil gi resultater og åpne nye dører for evangeliet. Jeg er med på at tragedier og katastrofer kan og skal vekke oss til bønn og samfunnsansvar, men jeg er ikke med på at Gud sitter i himmelen og sender eller indirekte tillater at uskyldige mennesker må dø på grunn av synden i et land.

Del denne

Gud har en uendelig stor sirkel av kjærlighet. Den inkluderer absolutt alle. Dessverre er ikke alltid våre sirkler så store. Bibelen forteller hvordan Peter begrenset sin tankegang til bare jøder. Selv om han proklamerte på pinsedag i Jerusalem at Guds ånd skulle komme over alle mennesker, var han veldig skeptisk når Gud kalte ham til å gå til hedningen Kornelius med evangeliet. Heldigvis ble han overbevist og sa med stor frimodighet: “Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent”, og han fortsatte: “I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk“.

Jeg tror på å tenke inkluderende. Det er så lett å “tenke folk ut” i stedet for å “tenke dem inn”. Vi har fordommer og meninger og ekskluderer så lett mennesker fra troen fordi de er annerledes eller ikke følger vårt menighetsmønster. Jeg elsker historien om den bortkomne sønnen som kommer hjem til far, og jeg tror at Gud ser på alle mennesker som sine sønner og døtre. Han venter på at de skal komme hjem igjen! I stedet for å se på folk som “ufrelste” og “utenfor” og tenke ekskluderende, bør vi tenke inkluderende og se på dem som som sønner og døtre som er på vei hjem til farshuset. Det forandrer våre holdninger til verden omkring oss. Gud har i Kristus forsonet hele verden med seg selv, og vår oppgave er å formidle det slik at mennesker kan ta imot tilgivelse for sine synder og det som Jesus har gjort for dem.

Menigheten har ofte hatt en trang sirkel. Med alle sine bud og krav har den holdt mange borte fra fellesskapet. Folk har alt for mange ganger følt seg ekskludert når det har gått i stykket for dem i livet.  Det kan være det unge paret som “måtte” gifte seg, den unge kvinnen som tok abort, eller hun som ble gravid utenom ekteskap. Eller det kan være det unge paret som sliter med ekteskapet, den nyfrelste alkoholikeren som hadde tilbakefall, eller ungdommen som vokste opp i menigheten og ikke tilpasset seg det fastlagte mønster. Dessverre ser vi alt for ofte at folk forlater menighetsfellesskapet i livets vanskelige faser, nettopp når de trenger det mest. Jeg tror på en menighet som har klare holdninger og tar synd på alvor, men uten fordømmende holdninger. Menigheten skal være et trygt hjem også når noe har gått i stykker i livet.

Vi må utvide våre sirkler og tenke inkluderende. En forretningsmann som tenker at ingen vil ha det han tilbyr, vil aldri selge særlig mye. Dessverre er dette ofte tankegangen til mange kristne. I kirker og bedehus forkynnes Guds Ord stort sett for de samme menneskene hver søndag, men utenfor våre sirkler venter mange på de gode nyhetene. Heldigvis satser fler og fler større resurser på barn- og ungdom. En menighet uten stor åpenhet for neste generasjonen er en døende forsamling. Vi må utvikle en “alle velkommen- kultur” i menigheten, tenke inkluderende og gi rom for nye mennesker. De uskrevne reglene og den innadvendte kulturen har ofte uttrykt et klart budskap: Kom som du er til Jesus, og bli som oss! Det er på tide å komme ut av isolasjon og innadvendthet, inkludere nye mennesker, og utvide våre hjerter. Det begynner med deg og meg. Hvis menigheten skal vokse, må du og jeg gi plass for ett nytt menneske i vår sirkel.

Del denne

Jeg tror på en åpen og inkluderende kirke, men ikke en “tannløs” kirke som mener ingenting om allting. Jeg tror de fleste også vil ha en kirke som er en tydelig veiviser og et fast holdepunkt i en ellers usikker verden!

Toleranse og religioner
Norge har blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og det må vi forholde oss til på en positiv måte. Det er både spennede og utfordrende. Respekt for andre religioner og mennesker fra andre kulturer er viktig. Mange frykter Islam, men jeg heller peke på den humanistiske nøytraliteten og misforståtte toleransen. Å nedtone kristne verdier for ikke å støte minoriteter blir rett og slett helt feil, og det vil få store konsekvenser for framtidens samfunn. Vi har eksempler i vårt eget land i dag hvor muslimer sender sine barn til kristne privatskoler, fordi de ønsker at barna skal lære tydelige verdier og moral. En del muslimer stemmer også Kristelig Folkeparti, fordi de heller vil ha et samfunn bygd på kristne verdier enn den humanistiske nøytraliteten. Kjønnsnøytrale ekteskap har neppe positiv klang blant muslimene. De fleste innvandrere i Norge forstår sannsynligvis ikke den norske nøytraliteten og frykten vi har for å stå for den kristne tro som vårt samfunn har vært bygd på.

Kristne verdier
Kirken har vært alt for moraliserende og fordømmende ovenfor mennesker med annerledes tro og livsstil. Vi verken skal eller kan påtvinge noen en bestemt tro, og vi skal respektere alles tro og overbevisning. Men det skal ikke hindre oss si å bygge samfunnet på positive og kraftfulle livsprinsipper og verdier. Det er nok å nevne livsrett og menneskeverd, sannhet og ærlighet, ekteskap og troskap, nestekjærlighet og solidaritet. Kirken må våge å tale klart i moralske spørsmål. Det går an å være tydelig uten å være fordømmende.
Den humanistiske toleransen ser ut til å være tolerant mot alt unntatt kristen tro! Den kristne toleransen respekterer menneskeverdet og individets frihet, men våger samtidig å sette ord på tydelige, objektive sannheter. Da blir ikke kirken et sted som aksepterer alt, men et sted hvor alle er velkommen uansett livsstil eller fortid! I dag er store deler av kirken et rike i strid med seg selv, og færre og færre lytter. Jeg hilser velkommen en debatt som definerer og tydeliggjør de kristne verdier.

Del denne

“Hvordan kan jeg være stille”, skriver Rudi Myntevik i en sang. Når integriteten i livet forsvinner og vi ikke lenger står for noe, da har vi tapt. I min barndom var det vanlig å skrive i hverandres minnebøker. Faktum er at jeg skrev alltid det samme verset i alle minnebøkene: ”Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller” (Christian Richardt,1837).”  Jeg vet ikke helt hvorfor dette ble barndommens favorittvers, men ordene har i hvert fall fulgt meg hele livet.

Ryggrad i stedet for “ønskekvist”. Gjennom årene har jeg møtt mange mennesker som har gjort sterkt inntrykk. Noen har vært kjente personer på nasjonalt eller internasjonalt nivå, andre har vært personer veldig få kjenner til . Noen har vært mer dominerende personer som snakket engasjert med “store bokstaver”, og mange har vært seg bevisst sin innflytelse og betydning. Likevel har mange av de som har gjort mest inntrykk på meg vært lavmelte og nesten litt beskjedne. Hverdagsheltene er ofte de største. Kjennetegnet på dem alle er at de har hatt en ryggrad der alt for mange har en “ønskekvist”. De har stått for noe, og som regel har det kostet dem en pris.

Mange lever i dag under forfølgelse. Hvert 5. minutt blir en kristen en martyr. Hvert år drepes kanskje mer enn 100.000 kristne for sin tro på Jesus. Dette er kanskje det største og mest akutte problemet når det gjelder religiøs forfølgelse og vold. Antisemittismen er økende, også i vårt land, Folk forfølges under ulike politiske regimer. 27 millioner uskyldige mennesker er fanget i vår tids grusomme slavehandel. Dessverre kunne listen blir lang. På hver sin måte kjemper de en kamp på innsiden. Alt dette angår oss. Hvordan kan vi være stille?

Ingen kamp er tapt. Her hjemme hører vi om tapte saker. Fosteret har manglende rettsvern. Jeg gir honnør til Kristelig Folkeparti som hvert år foreslår ending av abortloven i Stortinget. De stemmes ned, og få vil kjempe for det ufødte liv. Den nye ekteskapsloven har forandret innholdet i ekteskapet på en dramatisk måte. En institusjon som har vært en bærebjelke i vårt samfunn gjennom hundrevis av år forandres “plutselig”.  Dette handler ikke om å diskriminere mennesker som velger en annen livsførsel, men ekteskapet er for én mann og én kvinne! Jeg håper KrF også her vil gjøre det samme og fortsette å fremme forslag om en reversering av den nye ekteskapsloven. Ingen kamp er tapt så lenge noen kjemper.

Framtiden skapes i dag. Det er i hverdagen det meste bygges og skapes av mennesker med ryggrad og integritet - mennesker som deg og meg. Vi kan kanskje ikke forandre hele verden, men vi kan gjøre en forskjell i et menneskes liv, og gi noen rundt oss en bedre hverdag. Som positive og ikke fordømmende mennesker kan vi stå frimodig opp for det vi har tro på. Hvordan kan vi være stille?

Del denne

Kristelig Folkeparti gjorde et dårlig kommune- og fylkestingsvalg. Noen steder var det framgang, men stort sett var resultatet ikke oppløftende. En framgang i forhold til de dårligste meningsmålingene blir en mager trøst. Knut Aril Hardeide kom inn som ny partileder, og hans deltagelse i TV-debatter og media var etter min mening god. Han stil og tale var forfriskende, troverdig og tydelig, og han har stor støtte i partiet. Likevel skal det mer til enn begeistring rundt en en ny partileder for å løfte partiet til gamle høyder. Partiet må tilbake på offensiven. Spørsmålet er hva som må til, og det holder selvsagt ikke med enkle og lettvinte svar.

I en partiflora hvor det kanskje er for mange partier, vil jeg likevel hevde at det er behov for et tydelig, verdibasert parti. Samtidig er det krevende for KrF å være et kristent verdiparti i en tid da det ikke i samme grad som før er klar og entydig tale i viktige tros-og verdispørsmål fra kirkens ledere. Like fullt må partiet etter min mening ta vare på den opprinnelige visjonen, å være et “lys og salt” i politikken og landet på en folkelig og relevant måte.

Jeg har støttet endringen fra den mye omtalte bekjennelsesparagrafen til en forpliktelse på partiets verdier. Uansett står den eksisterende paragrafen til neste landsmøte. Det var svært interesannt å se at landsmøtet i KrFU nylig ikke fikk det nødvendige flertell for å slutte seg til en fjerning av bekjennelesparagrafen. Det var et viktig signal om noe av det som rører seg i store deler av partiet, også i den unge generasjonen. Bekjennelsesparagrafen vil kanskje ikke overleve, men KrFUs vedtak vil påvirke til en større tydelighet på hvilke verdier man må forplikte seg til som tillitsvalgt i partiet. Et krav om forpliktelse til et tydelig verdidokument kan også føre til et samlende vedtak i landsmøtet 2013, og vil etter min mening være en forutsetning for partiets troverdighet og bærekraft, og vekst. Det som kan samle partiet i denne saken er at forpliktelsen er så tydelig at det ikke er noen tvil om at det er mennesker som bygger på den kristne tro og verdier som har  tillitsverv i partiet.

KrF behøver en fornyelse, både visjonært og politisk. Jeg tror på en revitalisering av gode, gamle kjernesaker, samtidig som nye dagsaktuelle saker settes på dagsorden. Noen av dette ligger allerede i programmet. Det gjelder f. eks forslaget om å erstatte dagens abortlov med en lov som tar utgangspunktet i retten til liv. Kampen mot sorteringssamfunnet fortjener et større gjennomslag i et samfunn som mener seg å bygge på menneskeverd og toleranse. Ekteskapsloven er en viktig sak for partiet, og KrF har en stor oppgave i å arbeide for å gjenvinne ekteskapet som en ordning for én mann og én kvinne. Bekjempelse av fattigdom, og solidaritet, bistand, innvandring og kriminalpilitikk er andre områder hvor det er naturlig for KrF å være tydelig på banen. De gode sakene står i kø, men de må ha nye innfallsvinkler for å kommunisere med dagens mennesker.

Del denne

Del denne

Ingen kan vinne helt alene. Det er alltid et team bak enhver seier. “1-tallet” er rett og slett for lite til å oppnå storhet og resultater. En av de historiene som fascinerer meg, er hvordan Tenzig Norgai fra Nepal og Edmund Hillary fra New Zealand besteg toppen av Mount Everest som de første i historien. 29. Mai 1953 sto de på toppen av dette enorme fjellet som er målt til 8848 meter over havet.

Samarbeid ga suksess. Senere fortalte Norgai og Hillary at årsaken til at ingen hadde klart det før, var manglende evne til samarbeid. Det var alltid noen som ville være eneren og få æren alene for å bestige fjelltoppen. Flere forulykket i sine forsøk på å risse sitt navn inn i historiebøkene. Disse to forteller at de ble enige om å  gjøre det sammen, og de fortalte aldri noen gang hvem av de to som egentlig var den første til å sette foten på det høyeste punktet. Tenzig døde i 1986 og Hillary i 2008. Ingen av dem avslørte hemmeligheten. Det var samarbeidet som var suksessen.

Lederskap er nødvendig. Manglende lederskap skaper stagnasjon og isolasjon, men på den annen side representerer modige ledere de store mulighetene til nytenkning og samarbeid! Vi har mye å lære av historien om Norgai og Hillary. De satte hensikten og målet foran sine egne ambisjoner. Dessverre finnes det også blant pastorer og kristne ledere en type feil sammenligning og konkurransementalitet. Med tanke på de enorme oppgaver vi står foran behøver vi å legge tilside egoistiske motiver og ambisjoner og sammen strekke oss mot de store fjelltoppene.

Jeg tror på ærlige relasjoner. I Stavanger har vi et levende og varmt fellesskap blant byens pastorer. De “gode, gamle” fellesmøtene har vi lagt ned, men relasjonene er åpne og ærlige, og vi står sammen på en synlig og tydelig måte i byen og for folket. Jeg tror ikke det viktigste er å ha felles arrangement. Det som først og fremst teller er at ledere velsigner hverandre, taler vel om hverandre og støtter hverandre, uten konkurransementalitet.

Sammen kan vi seire. Jeg mener selvsagt ikke at vi skal oppgi våre visjoner. Vi er ulike, og vi må heie hverandre fram og glede oss når det lykkes for andre, og når noen reiser ut over det alminnelige. Vi behøver énere, men ingen er kalt til å stå alene. Bare sammen kan vi seire!

Del denne

Noen har stilt spørsmål ved Kristelig Folkepartis tydelighet i verdispørsmål. Det er selvsagt gode folk som står for kristne verdier i mange partier, men grunnleggende er det viktig å understreke at Kristelig Folkeparti er det eneste partiet hvor alle tillitsvalgte og listekandidater må forplikte seg på verdier som er hentet fra Bibelen og det kristne verdigrunnlaget.

KrFs politikk bygger på tre kjerneverdier; menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Partiet går i år til valg på: “Menneskeverd i sentrum”. Dette er meget viktig. Menneskesynet vil avgjøre mye for vårt lands framtid. Menneskesynet og verdigrunnlaget er også en hovedårsak til mitt engasjement i KrF. Norge trenger KrF som et tydelig og troverdig verdiparti, og det er nettopp der partiets berettigelse ligger.

Noen har etterlyst KrFs stemme i abortsaken. Kristelig Folkeparti har vært og er imot gjeldende abortlov. Det er ett eneste parti i Norge som igjen og igjen fremmer forslag om forandring av abortloven i Stortinget, og det er KrF. Dessverre er det ingen andre partier som støtter dette. Vi tror på retten til liv fra unnfangelse til den naturlige død. Derfor ønsker vi nåværende abortlov erstattet med en ny lov som tar utgangspunkt i retten til liv! Det finnes situasjoner da abort er eneste løsningen, men hovedvekten må legges på å skape rette holdninger og gode ordninger, slik at flest mulig har mulighet til å bære fram sitt barn.

Enkelte har stilt spørsmålstegn ved KrFs syn på ekteskapet og den nye ekteskapssloven. KrF ønsker å reveresere den nye ektskapsloven, slik at lovens gamle definisjon av ekteskapet som en ordning mellom mann og kvinne gjenopprettes. Vårt kristne menneskesyn gjør at vi verdsetter alle mennesker uansett etnisitet, religion, kjønn eller legning, men ekteskapet handler om én mann og én kvinne.

Norge bygger på en kristen kulturarv. Det må fortsette til det beste for alle innbyggere i vårt land.  Kjærlighet er ikke bløtaktighet, godhet er ikke dumhet, og toleranse fungerer ikke uten faste holdepunkter. Ut fra vår kristne arv og røtter kan vi inkludere og integrere mennesker i et trygt og godt og mangfoldig samfunn.

Del denne

Det har blitt sagt igjen og igjen de siste dagene, både av vår statsminister og mange andre: Norge blir ikke det samme igjen etter terroraksjonene 22. juli. Jeg tror det er rett. Vi går inn i en avgjørende viktig fase i vår historie.

Først tenkte alle at det var ekstreme muslimer som sto bak og truet vårt demokrati og vår ytringsfrihet. I stedet var det en etnisk nordmann som gikk til angrep på det demokratiske og flerkulturelle samfunnet. Et sjokk! Resultatet av terroren ble det motsatte av det drapsmannen ville, nemlig å stanse utviklingen av et fritt og åpent samfunn. I stedet merker vi en ny opplevelse av å være ett folk på tvers av etniske, kulturelle, politiske og religiøse skillelinjer. Det gir håp for framtiden.

Vi vet vi at framtidens utfordringer står i kø. Jeg reagerer sterkt på at det er personer i det kristenpolitiske miljø som mener dette skjedde fordi Gud ikke lenger holder sin hånd over landet på grunn av avkristningen. En gammeltestamentlig domsteologi. Ulykker og katastrofer kan ikke uten videre måles verken i forhold til ugudeligheten i landet eller de kristnes bønneinnsats. Under de verste regimer har Guds sak gått fram. De mest kristne samfunn har blitt rammet av jordskjelv eller krig. I en verden hvor både kjærlighet og djevelskap finnes, er det mye vi ikke kan forklare, både på det personlige og nasjonale plan. Det vi vet er at Gud lot sin vrede ramme sin Sønn, Jesus Kristus, og at han etterjager personer og nasjoner med sin uendelige kjærlighet.

Terrorangrepene freder selvfølgelig ikke verken Arbeiderpartiet, regjeringen eller andre fra framtidig politisk debatt. Men i sorgen samler man seg om det man har felles. Høstens valgkamp vil være preget av dette og mane til disiplin. Vi vil at kjærligheten skal seire over hatet, og vi ønsker et åpent demokratisk samfunn! Men bak alle gode ord om kjærlighet og toleranse, ser vi store og viktige forskjeller i tenkning om framtidens flerkuturelle samfunn.

Vi har hørt taler om mer åpenhet og mer demokrati. Hvordan kan et slikt samfunn bygges, samtidig som politiet må forterkes for å forsvare både våre folkevalgte og beskytte folket fra ekstreme elemeter?
Vi har sett hvordan folk har søkt til kirken i denne fasen. Det ligger fortsatt en tro på Jesus Kristus og Hans kirke i fokesjelen. Hvordan tar vi vare på den og hvordan kan vi være tydeligere på vår grunnvoll og våre røtter i framtidens mulitireligiøse samfunn?

Hva nå, Norge? Spørsmålene står i kø, og de vil få sine svar, forhåpentligvis til det beste for land og folk. Her har vi som menigheter et stor ansvar for å delta og vise vei, i bønn og samfunnsansvar.Jeg tror at Jesu Kristi Kirke er lys og salt i nasjonen, og jeg vil sterkt oppmuntre til mer bønn for landet og landets ledere. Det tror jeg på av hele mitt hjerte.

Del denne

Dette er sorgens tid i vårt land. Uventet , utenkelig og brutalt , fredag 22. juli, skjedde det som aldri kunne skje i vårt fredelige og lille land, Norge. Denne fredag ble en dødens og ondskapens dag. Først bombes regjeringskvartalet, og ikke lenge etter angripes AUFs ungdomsleir på Utøya. Ubønnhørlig og nådeløst drepes nærmere 100 mennesker, de fleste ungdom på leiren.

Bak ugjerningen står en 32 år gammel nordmann med hatske holdninger mot kommunister og muslimer.  Enkelte medier var tidlig ute fredag kveld og spekulerte i om det var Al-Qaida, oberst Gadaffi eller kanskje Mulla Krekar som sto bak dette. Jo, ekstreme islamistiske grupper har erklært hevn over Norge på grunn av karikaturtegningene av profeten, og på grunn av vårt internasjonale fredsangasjement i Irak, Afghanistan og Libya. Men dette var ikke tid for spekulasjoner. Og det var ingen av disse! I stedet viser det seg at dette er “en av våre egne” unge menn med ekstreme holdninger på en annen ekstrem side av den politiske skala. Sjokket er enormt!

Det er ennå mye vi ikke vet. Var Anders Behring Breivik alene om disse uhørlighetene, eller finnes det medsammensvorne? Hvordan kunne han utvikle slike ekstreme holdninger og til og inneha vilje og evne til å gjennomføre ondskapen? Vi spør også oss selv hvorfor det tok så lang tid å komme ungdommene på Utøya til unnsetning. Hvert minutt kunne spart liv. Spørsmålene må få sine svar i tur og orden. Akkurat nå er det sorgens tid. Vi kan bare berømme kongehuset, statsminister, politi og myndigheter, sykehus og hjelpeapparat, og ikke minst kirken for håndteringen av denne situajsonen. Søndagens messe i Oslo Domkirke og lignende arrangement over hele landet ble viktige elementer i sorgen og bearbeidelsen av dette i vårt folk. I sorgens tid vender mange seg til Gud.

Drapsmannen hadde valgt sine mål med omhu. Regjeringskvartalet og ungdomsleiren. Men dette rammet oss alle, og noen mye mer enn andre. De overlevende må leve med dette resten av sine liv. Familie og nære venner bak de nesten 80 døde står også foran store påkjenninger i dagene som kommer. De kommer fra hele vårt land, og dette får enorme ringvirkninger i byer og lokalsamfunn. Jeg enker også på gjerningsmannens familie. Det handler også om et fortvilet morshjerte.

Det samholdet vi har sett i sorgen de siste par dagene er enestående og må fortsette i de neste fasene av dette dramaet.  Død, sorg og håp er ikke motsetninger. Sorgens tid må også bli en håpets tid. Hvis ikke blir det hatets tid. Gjerningsmannen og de eventuelt medsammensvorne må få de strengeste straffer. Men uansett må ikke det hat som drev drapsmannen få næring gjennom det han har gjort. I stedet vil vi stå sammen i håpet om at vårt land skal fortette å være et levende demokrati, og i håpet og troen på at slike ekstreme holdninger som førte til denne ugjerningen ikke skal få utvikle seg i noe miljø.

Norge er i dag et land i sorg. Tydelig ser vi at midt i vår materialistiske vellykkethet murrer farlige ting under overflaten. Midt i vår rikdom kjenner vi fattigdom. Det kaller oss til bønn. Som kristne vil vi mer enn før be for land og folk; for kongehus, regjering, storting og for alle som er med og styrer landet. Midt i sorgens tid kommer Jesus oss i møte med trøst og håp for vår nasjon.

1Tim 2:1-4
Jer 29:11

Del denne